§ 4-24. Kundens plikt til å varsle ved misbruk og feil, og fristen for retting

Paragrafen har to varslingsregler for kunden. Første ledd gjelder misbruk. Oppdager kunden at et betalingsinstrument er tapt, stjålet eller brukt av noen uten rett, eller at noen har fått uberettiget tilgang til kontoen, må kunden si fra uten ugrunnet opphold (uten unødig utsettelse). Meldingen sendes til den som utstederen har oppgitt, slik § 4-23 annet ledd krever at utstederen gjør.

Andre ledd gjelder retting av transaksjoner. Vil kunden ha en betaling rettet fordi den ikke var godkjent eller ble utført feil, må banken få beskjed raskt etter at kunden fikk vite om feilen. Det finnes også en yttergrense: beskjeden må være gitt senest 13 måneder etter at beløpet ble belastet. Yttergrensen gjelder ikke hvis banken ikke har gitt kunden opplysninger om transaksjonen slik reglene i kapittel 3 og 4 krever.

Tredje ledd handler om betalingsfullmektiger. Er en betalingsfullmektig med i bildet, er det kontotilbyderen som må foreta rettingen, ikke fullmektigen.

Varslingen går i to retninger i denne delen av loven. Her er det kunden som melder til banken. I § 4-25 er det motsatt: Banken skal varsle kunden når den oppdager at en konto er feilaktig godskrevet eller belastet. Kundens varsel er samtidig avhengig av at utstederen har opplyst om varslingsmåten og tar imot meldinger, noe § 4-23 pålegger utstederen.

Flere paragrafer viser hit, og titlene deres viser hvor varslingen får betydning. Paragraf 4-30 gjelder ansvar og egenandeler ved ikke godkjente transaksjoner, § 4-31 gjelder lemping av kundens ansvar, og § 4-32 gjelder bankens plikt til å tilbakeføre beløpet når kunden bestrider ansvar. Paragraf 4-28 om ansvar for transaksjoner betaleren selv har satt i gang og § 4-45 om sperring viser også hit. Det samme gjør § 3-7 om bevisbyrde og § 1-9, som har tittelen «Ufravikelighet».