§ 4-23. Plikter for kunde og utsteder ved betalingskort og andre betalingsinstrumenter

Paragrafen sier hvem som har hvilke plikter rundt et betalingsinstrument, for eksempel et bankkort med tilhørende kode. Kunden må bruke kontoen og instrumentet slik vilkårene tillater. Fra det øyeblikket kunden har instrumentet i hånden, må han også gjøre det som er rimelig for å holde koder og annen personlig sikkerhetsinformasjon skjult for andre. Vilkårene som utstederen (den som gir ut instrumentet) setter, må være saklige, like for alle i lik situasjon og stå i et rimelig forhold til formålet.

Utstederen har egne plikter. Den må fortelle kunden hvordan et tap eller misbruk skal meldes, og ha en ordning som gjør at meldinger kan tas imot når som helst. Når en melding er kommet fram, må utstederen stanse all videre bruk av instrumentet med en gang. Utstederen må dessuten kvittere for meldingen, slik at kunden kan bevise den i minst halvannet år.

Nye instrumenter skal bare sendes på kundens bestilling. Unntaket er når det nye erstatter et gammelt. Utstederen må også passe på at ingen andre enn kunden får tilgang til den personlige sikkerhetsinformasjonen. Under forsendelsen bærer utstederen risikoen, både for kortet og for koden. Eksempel: en bank sender et fornyet kort i posten, og forsendelsen forsvinner underveis. Da er det banken, ikke kunden, som har risikoen for det som skjer med forsendelsen.

Paragrafen henger tett sammen med § 4-24. Der pålegges kunden å melde fra uten ugrunnet opphold ved tap, tyveri eller misbruk, og meldingen skal gå til den som utstederen har oppgitt etter denne paragrafen. Utstederens plikt til å informere og ta imot varsel er altså forutsetningen for at kundens varslingsplikt fungerer i praksis. Samme paragraf setter en ytre frist på 13 måneder for å kreve retting av en transaksjon som ikke er godkjent eller er feil gjennomført.

Flere andre paragrafer viser hit. Titlene deres tilsier at § 4-30 gjelder ansvar og egenandeler ved ikke godkjente betalingstransaksjoner, og at § 4-31 gjelder lemping (nedsetting) av kundens ansvar. Paragraf 3-7 har tittelen «Bevisbyrde og beviskrav for betalingstransaksjoner», og § 4-21 handler om vederlag og gebyrer.