§ 3-7. Bevisbyrde når kunden bestrider en betaling

Finansavtaleloven·LOV-2020-12-18-146

Kort oppsummert

Banken må bevise at en omstridt betaling ble autentisert, riktig registrert og ikke rammet av feil.
Registrert bruk av betalingsinstrumentet er ikke nok alene til å bevise godkjenning eller kundens svik.
For forbrukere kreves kvalifisert sannsynlighetsovervekt.

Lovteksten ordrett

§ 3-7. Bevisbyrde og beviskrav for betalingstransaksjoner

(1) Hvis en kunde nekter for å ha godkjent en gjennomført betalingstransaksjon eller hevder at betalingstransaksjonen ikke ble korrekt gjennomført, har betalingstjenesteyteren bevisbyrden for at betalingstransaksjonen ble autentisert, korrekt registrert og bokført og ikke var berørt av teknisk svikt eller andre feil i den leverte betalingstjenesten.

(2) Hvis betalingstransaksjonen er iverksatt gjennom en betalingsfullmektig, er det betalingsfullmektigen som innenfor rammen av sitt ansvarsområde har bevisbyrden for at betalingstransaksjonen ble autentisert og korrekt registrert og ikke var berørt av teknisk svikt eller andre feil knyttet til den betalingstjenesten denne har ansvaret for.

(3) Hvis en kunde nekter for å ha godkjent en gjennomført betalingstransaksjon, er bruken av et betalingsinstrument som er registrert av betalingstjenesteyteren, herunder eventuelt betalingsfullmektigen, ikke i seg selv tilstrekkelig til å bevise at betalingstransaksjonen var godkjent av betaleren, eller at betaleren har opptrådt svikaktig eller forsettlig eller ved grov uaktsomhet har unnlatt å oppfylle en eller flere av sine plikter etter § 4-23 første ledd og § 4-24 første ledd. Betalingstjenesteyteren, herunder eventuelt betalingsfullmektigen, skal legge frem dokumentasjon for å kunne bevise at det foreligger svikaktig opptreden, forsett eller grov uaktsomhet fra kundens side.

(4) Det kreves kvalifisert sannsynlighetsovervekt for å bevise at en forbruker har samtykket til en betalingstransaksjon eller svikaktig eller forsettlig har unnlatt å oppfylle en eller flere av pliktene etter § 4-23 første ledd og § 4-24 første ledd.

Kilde: Lovdata — Finansavtaleloven § 3-7

Hva betyr dette?

Paragrafen gjelder tvister om betalinger. Nekter en kunde for å ha godkjent en gjennomført betaling, eller mener kunden at den ble feil utført, ligger bevisbyrden (plikten til å skaffe bevis) hos betalingstjenesteyteren. Banken eller et annet betalingsforetak må kunne vise at betalingen ble autentisert (identiteten bak den ble kontrollert), at den ble riktig registrert og bokført, og at teknisk svikt eller andre feil i tjenesten ikke påvirket den.

Er betalingen satt i gang gjennom en betalingsfullmektig, fordeles ansvaret. Da er det fullmektigen som må bevise at betalingen ble autentisert og korrekt registrert, og at svikt eller feil i fullmektigens egen tjeneste ikke har spilt inn. Dette gjelder innenfor fullmektigens eget ansvarsområde.

Tredje ledd gjelder hvor mye bruken av betalingsinstrumentet (for eksempel et kort) beviser. Har betalingstjenesteyteren registrert bruk av instrumentet, er ikke det alene nok til å vise at betaleren godkjente betalingen. Det er heller ikke nok til å vise at betaleren handlet svikaktig, med forsett eller grovt uaktsomt, ved å bryte pliktene sine. Pliktene det siktes til, står i § 4-23 første ledd og § 4-24 første ledd. Den som vil påstå slike brudd, må legge frem dokumentasjon. Det gjelder både banken og en eventuell betalingsfullmektig.

Fjerde ledd skjerper beviskravet når kunden er forbruker. Beviskravet er kvalifisert sannsynlighetsovervekt for å slå fast at forbrukeren har godkjent betalingen, eller at forbrukeren bevisst har brutt pliktene sine. Vanlig overvekt av sannsynlighet er derfor ikke nok.

Regelen er en særregel til § 3-5, der utgangspunktet er at bevisbyrden ligger hos den som har best mulighet til å sikre bevis. Tilsvarende regel for elektronisk avtaleinngåelse står i § 3-6. Etter § 4-23 skal kunden bruke kontoen og instrumentet etter vilkårene og ta rimelige forholdsregler for å beskytte personlig sikkerhetsinformasjon. Etter § 4-24 skal kunden dessuten uten ugrunnet opphold varsle ved tap, tyveri eller uberettiget bruk. En kunde som vil ha en betaling rettet, må varsle senest 13 måneder etter belastningen, men fristen gjelder ikke hvis banken ikke har gitt kunden opplysningene om betalingen som loven krever.

Eksempel: En kunde sier at en betaling ikke er godkjent. Banken viser bare til at betalingsinstrumentet ble brukt. Det er ikke nok.

Relaterte paragrafer

Alle §§ i finansavtaleloven →