§ 1-9. Kan man avtale seg bort fra finansavtaleloven?

Finansavtaleloven·LOV-2020-12-18-146

Kort oppsummert

Loven kan ikke avtales bort til skade for forbrukere.
Overfor andre kunder kan avtale, fast praksis eller sedvane gå foran loven.
Også overfor andre kunder finnes en liste over regler som ikke kan settes til side på deres bekostning.
Kapittel 1, § 3-1 første ledd, § 3-55 og kapittel 7 kan ikke fravikes ved avtale i det hele.

Lovteksten ordrett

§ 1-9. Ufravikelighet

(1) Loven kan ikke fravikes ved avtale til skade for en forbruker.

(2) Når kunden ikke er forbruker, viker loven for avtale, etablert praksis mellom partene eller annen sedvane som anses bindende mellom partene. Med unntak for regler som bare gjelder for forbrukere, kan følgende bestemmelser ikke fravikes til skade for kunden: kapittel 1, § 2-4 første ledd annet punktum, § 2-5, § 3-4, § 3-9, § 3-12, § 3-48, § 3-53 første ledd, §§ 3-56 til 3-58, § 4-1, § 4-2, § 4-5, § 4-6, § 4-9, § 4-12, § 4-13 annet ledd annet og tredje punktum og tredje ledd, § 4-15 første ledd, § 4-16, § 4-17, § 4-18, § 4-24 med unntak for fristen på 13 måneder, § 4-26, § 4-28 annet ledd med unntak for fristen på 13 måneder, § 4-29, § 4-42 annet ledd, § 4-45 første og annet ledd og tredje ledd første punktum, § 4-50 fjerde ledd bokstav c, § 4-52, § 5-2 første ledd første punktum og § 5-7.

(3) Reglene i kapittel 1, § 3-1 første ledd, så langt ikke noe annet følger av særlige rettsregler, § 3-55 og kapittel 7 kan ikke fravikes ved avtale.

Kilde: Lovdata — Finansavtaleloven § 1-9

Hva betyr dette?

Paragrafen avgjør hvor mye partene kan avtale seg bort fra loven. Hovedregelen for forbrukere er streng: en avtale kan ikke gjøre forbrukerens stilling dårligere enn loven, jf. første ledd. Reglene virker altså som et gulv (minimumsvern) som avtalen ikke kan gå under.

Andre kunder enn forbrukere har mindre vern. Overfor dem kan avtale, fast praksis mellom partene eller bindende sedvane (langvarig og alminnelig praksis) gå foran loven. Annet ledd har likevel en lang liste med bestemmelser som ikke kan settes til side på bekostning av kunden, selv om kunden ikke er forbruker. Regler som bare gjelder forbrukere, er holdt utenfor listen. Blant bestemmelsene på listen er § 2-5 om fordeling av gebyrer og § 3-9 om hvordan avtalen inngås. Listen har mange flere, og noen av dem har egne unntak, for eksempel for en bestemt frist.

For en snevrere gruppe regler finnes det ingen avtalefrihet i det hele, uansett hvem kunden er: alle bestemmelsene i kapittel 1, samt § 3-1 første ledd (så langt ikke særlige rettsregler tilsier noe annet), § 3-55 og hele kapittel 7. § 3-1 første ledd handler om at tjenesteyteren skal opptre ærlig og profesjonelt og fange opp egne interessekonflikter, og § 3-55 gir Forbrukertilsynet og Markedsrådet tilsynsoppgaven.

Eksempel: en tjenesteyter og en bedrift avtaler at en av lovens regler skal gjelde annerledes. Avtalen holder, med mindre regelen står på listen i annet ledd. Står den på listen, kan avtalen ikke stille bedriften dårligere. Regler som bare gjelder forbrukere, kommer ikke bedriften til gode i det hele. Er kunden forbruker, kan en tilsvarende avtale ikke gjøre forbrukerens stilling svakere. Hvem som er forbruker, avgjøres etter § 1-4, og reglene om lovvalg står i § 1-10.

Relaterte paragrafer

Alle §§ i finansavtaleloven →