Bevis og vitner i en sivil sak: dette legger retten vekt på

Slik vurderer retten bevisene i en sivil sak

Tvisteloven § 21-2 sier at retten fastsetter ved en fri bevisvurdering det saksforholdet avgjørelsen skal bygges på. Fri bevisvurdering betyr at loven ikke rangerer bevisene på forhånd. Et vitne er ikke automatisk verd mer enn et dokument, og et dokument er ikke automatisk verd mer enn en forklaring. Retten ser på alt som er ført, og avgjør hva som er sannsynlig.

Beviskravet står ikke i § 21-2. I rettspraksis er utgangspunktet at den som må bevise noe, må få retten til å mene at det er mer sannsynlig enn ikke at det er slik. Det kalles sannsynlighetsovervekt. I enkelte typer saker kan kravet være strengere eller mildere. Står bevisene omtrent likt, taper som regel den som hadde bevisbyrden, altså ansvaret for å bevise forholdet. Hvem det er, følger av de materielle reglene i saken. Den som krever penger for en mangel, må som utgangspunkt bevise at mangelen finnes.

Det som er ført som bevis, er felles for alle parter. Du kan altså støtte deg på et dokument motparten la fram, og motparten kan støtte seg på ditt vitne. Retten kan også bygge på forhold en part har erkjent, på vitterlige kjensgjerninger (ting som er allment kjent) og på den allmenne erfaringen dommerne har. Er slik kunnskap usikker eller omtvistet, må partene få uttale seg om den (§ 11-1 tredje ledd).

Hvem skal føre bevisene?

Partene har hovedansvaret. Tvisteloven § 11-2 annet ledd sier at partene har hovedansvaret for å sørge for bevisføring, og at retten kan sørge for bevisføring hvis ikke partene motsetter seg det. Du må altså selv si fra om hvilke dokumenter, vitner og andre bevis du vil bruke.

§ 21-3 gir partene rett til å føre de bevisene de ønsker, med unntak av det som følger av proporsjonalitetsregelen i § 21-8, av bevisforbudene i kapittel 22 og av andre bevisregler. Retten har plikt til å sørge for en forsvarlig bevisføring bare i saker der partene ikke har fri rådighet over tvisten, for eksempel visse saker om barn.

Partene har også en plikt, men den står i § 21-4. De skal sørge for at saken blir riktig og fullstendig opplyst, og de skal opplyse om viktige bevis de ikke har hånd om, når de ikke har grunn til å regne med at motparten kjenner til dem. Det gjelder uansett om beviset støtter dem selv eller motparten. Du kan altså ikke skjule et dokument som taler mot deg, hvis du vet om det og motparten ikke gjør det.

I tillegg har enhver plikt til å gi forklaring om faktiske forhold og gi tilgang til gjenstander som kan være bevis (§ 21-5), med de unntakene som følger av kapittel 22.

Hvilke bevis kan du bruke?

Loven deler bevisene inn i noen grupper. Vitner er personer som kan ha noe å forklare av betydning for saken, og de har plikt til å møte når de blir innkalt (§ 24-1). Partene avgir selv forklaring. Sakkyndigbevis er en fagkyndig vurdering av faktiske forhold (§ 25-1), for eksempel en takstmann eller en lege. Realbevis er personer og gjenstander, herunder dokumenter og elektronisk lagret materiale, der selve tingen eller innholdet gir opplysninger av betydning (§ 26-1).

Dokumentbevis føres ved at dokumentet gjennomgås og det som er viktig, påpekes. Gjennomgåelsen skal ikke være mer omstendelig enn behovet tilsier (§ 26-2).

Parten selv er også et bevis. Partsforklaringen er det du og motparten forklarer i retten, og retten kan legge vekt på den på samme måte som på andre forklaringer. Hva en part sier, kan telle mest der det ikke finnes dokumenter. E-poster, meldinger, bankutskrifter og bilder er bevis på lik linje med papirer. Hvor mye de teller, avgjør retten etter en fri bevisvurdering. Se for eksempel om en e-post fra selgeren kan brukes i forliksrådet.

Slik må bevisene meldes og føres

Du må opplyse retten om bevisene dine i et bevistilbud. Etter § 21-6 skal du si hva beviset skal godtgjøre, og kort redegjøre for viktig informasjon det vil gi, så langt du ikke kan regne med at motparten kjenner til den. I småkravsaker må nye bevis varsles senest en uke før rettsmøtet.

I saker som behandles muntlig, skal bevisene som hovedregel føres direkte for den dømmende rett (§ 21-9). Det betyr at vitner forklarer seg i rettssalen, og at dokumenter vises der. Det er unntak: fjernavhør, der vitnet forklarer seg over video (§ 21-10), bevisopptak, der forklaringen tas opp på forhånd (§ 21-11), og skriftlige forklaringer under visse vilkår (§ 21-12).

Retten kan begrense bevisføringen hvis den er uforholdsmessig stor. Det skal være et rimelig forhold mellom betydningen av tvisten og omfanget av bevisføringen (§ 21-8). Gjelder tvisten 30 000 kroner, kan du ikke regne med å få føre ti vitner.

Bevis som retten ikke tar imot

Noen bevis kan retten ikke ta imot, eller du kan slippe å gi. Kapittel 22 har reglene. Her er de mest aktuelle:

• Det som er betrodd prester, leger, psykologer og advokater som yter rettslig bistand, kan ikke føres som bevis (§ 22-5).
• Opplysninger som er underlagt lovbestemt taushetsplikt for ansatte i stat og kommune, kan ikke føres uten samtykke (§ 22-3).
• Retten kan i særlige tilfeller nekte bevis som er skaffet på utilbørlig måte (§ 22-7).
• Ektefelle, samboer, foreldre, barn og søsken kan nekte å gi tilgang til bevis om det parten har fortalt dem (§ 22-8).
• Bevis om en parts eller et vitnes vandel, seksuelle atferd eller alminnelige troverdighet kan ikke føres, med unntak for det som er av vesentlig betydning (§ 22-6).

Alle disse har sine egne vilkår. Skal du bruke eller nekte et bevis av denne typen, bør du lese paragrafen selv.

Bevisene du har, kan forsvinne. Nettsider endres, meldinger slettes og vitner flytter. Sikre dem tidlig, og skriv ned hvem som var til stede, hva som ble sagt og når. Se Hva gjør jeg når bevis forsvinner? for hva du kan gjøre hvis beviset står i fare. Ordner du bevisene før saken begynner, slipper du å lete etter dem etter at fristene har gått.

En praktisk liste å gå gjennom: hvilke forhold må jeg bevise, hvilke dokumenter har jeg, hvem så eller hørte noe, og hva kan en fagkyndig si? Skriv ned hva hvert bevis skal vise. Det er nettopp det bevistilbudet etter § 21-6 krever, og det gjør saken lettere å følge for retten.

Kort oppsummert

• Retten vurderer bevis i en sivil sak fritt, uten at loven rangerer dem.
• Partene har hovedansvaret for å skaffe bevis og rett til å føre de bevisene de ønsker.
• Plikten til å opplyse saken riktig og fullstendig står i tvisteloven § 21-4.
• Bevisene må meldes i et bevistilbud og føres som hovedregel direkte for retten.
• Kapittel 22 begrenser hva som kan føres, og retten kan avskjære uforholdsmessig bevisføring.