§ 21-3. Rett og plikt til å føre bevis

Utgangspunktet er at partene selv bestemmer hvilke bevis de vil føre. Retten til det er bred, men ikke ubegrenset. Unntakene ligger i § 21-7 og § 21-8, i kapittel 22 om bevisforbud og bevisfritak, og i andre bevisregler i loven.

Andre ledd deler sakene i to grupper. I den første begrenser offentlige hensyn partenes frihet til å styre saken, jf. § 11-4. Det gjelder blant annet saker om personstatus, barns rettsforhold etter barneloven og administrative tvangsvedtak etter kapittel 36. I slike saker har retten en plikt til å sørge for at bevisene gir et forsvarlig faktisk grunnlag. Retten kan ikke nøye seg med det partene tilbyr. I alle andre saker kan retten selv sørge for bevisføring, men ikke hvis partene motsetter seg det.

Eksempel: I en sak der offentlige hensyn begrenser partenes frihet, mener retten at grunnlaget er for tynt. Retten må da selv sørge for mer bevis. I en vanlig tvist mellom to private parter kan retten gjøre det samme, men partene kan stoppe det.

Grensene for retten til å føre bevis er nærmere beskrevet i to paragrafer. Etter § 21-7 kan partene bare føre bevis om forhold som kan ha betydning for avgjørelsen, og retten kan nekte bevis som ikke gir nevneverdig styrking av grunnlaget. Etter § 21-8 må bevisføringen stå i rimelig forhold til sakens betydning. Har bevisføringen flere måter å begrenses på, er det parten som velger. Flere paragrafer viser hit, blant annet § 23-1 (parters møteplikt), § 25-2 (vilkårene for å oppnevne sakkyndig), § 26-8 (tvangsfullbyrdelse) og § 27-2 (begjæring om bevisopptak).