§ 11-2. Partene styrer saken: rettens forhold til krav og bevis

Paragrafen setter rammen for hva retten kan gjøre i en sivil sak. Utgangspunktet er at partene bestemmer hva tvisten skal handle om. Retten kan bare avgjøre kravene som er lagt fram. Resultatet må holde seg innenfor det partene har bedt om. Begrepet påstandsgrunnlag betyr de faktiske forholdene som skaper retten en part mener å ha, og som påstanden hviler på.

Andre ledd handler om bevis. Partene har hovedansvaret for å skaffe bevis. Retten kan selv sørge for bevisføring, men bare hvis ingen av partene er imot. Når det gjelder argumentasjon om bevisspørsmål, er retten ikke bundet av det partene sier. Retten kan altså vurdere bevisene selvstendig.

Eksempel: en saksøker krever et bestemt beløp med ett bestemt grunnlag. Retten kan ikke tilkjenne mer enn kravet, og kan ikke dømme på et helt annet faktisk grunnlag enn det saksøkeren har bygd på. Vil saksøkeren endre grunnlaget, må saksøkeren selv gjøre det.

Sammenheng: § 11-3 utfyller bildet ved å gi retten ansvar for å anvende rettsreglene av eget tiltak, men innenfor rammene i § 11-2 første ledd. Retten er altså friere når det gjelder jus enn når det gjelder krav og faktum. § 11-4 gir unntak i saker der offentlige hensyn begrenser partenes rådighet, som personstatus og barns rettsforhold. Der er retten ikke like bundet av det partene gjør. Retten kan likevel bare avgjøre kravene som er reist. Paragrafen står ved siden av § 11-1 om grunnlaget for avgjørelsene og § 11-5 om veiledning.

Flere paragrafer viser hit. Det gjelder § 9-7 om avgjørelse ved enighet mellom partene, § 16-10 om fraværsdom og § 29-20 om rettens prøving av anken, samt § 11-3 om rettens ansvar for rettsanvendelsen.