§ 21-2. Bevisvurderingen: fri bevisvurdering
- Retten vurderer bevisene fritt og bestemmer selv hvilke faktiske forhold avgjørelsen bygger på.
- Bevis som føres, er felles for alle parter, også i saker som er slått sammen.
- Retten kan bruke erkjente forhold, allment kjente kjensgjerninger og egen erfaring, men usikker kunnskap krever at partene får uttale seg.
§ 21-2. Bevisvurderingen
Paragrafen slår fast at dommeren vurderer bevisene fritt. Det finnes ingen fast regnestykke der ett bevis automatisk veier tyngre enn et annet. Retten bestemmer selv hvilke faktiske forhold som legges til grunn for avgjørelsen, ut fra en helhetsvurdering av det som er kommet fram.
Vurderingen bygger bare på det som er kommet fram som grunnlag for avgjørelsen. Bevisene som føres, er felles for alle parter, og det samme gjelder i saker som er slått sammen til felles behandling. En part kan altså ikke regne bevis som sitt eget. Også bevis den andre parten har lagt fram, kan brukes til fordel for en annen part.
Retten kan bruke visse opplysninger uten at det er ført bevis eller forhandlet om dem. Det gjelder forhold en part har erkjent, forhold som er allment kjent (vitterlige kjensgjerninger), og den kunnskapen og erfaringen retten har, både alminnelig og på det aktuelle fagområdet. Er slik kunnskap usikker eller omstridt, kommer kravet i § 11-1 tredje ledd inn: retten kan ikke bygge på et faktisk grunnlag partene ikke har fått uttale seg om. Den må gi partene veiledning og om nødvendig fortsette behandlingen.
Bevisvurderingen er ett ledd i et større regelverk om bevis. Reglene gjelder det faktiske avgjørelsesgrunnlaget (§ 21-1). Partene har rett til å føre de bevisene de ønsker, med visse unntak (§ 21-3). De skal sørge for at saken blir riktig og fullstendig opplyst (§ 21-4), og enhver har plikt til å forklare seg om faktiske forhold og gi tilgang til gjenstander som kan være bevis (§ 21-5). I bevistilbudet opplyser partene hvilke bevis de vil føre (§ 21-6). Bare forhold som kan ha betydning for avgjørelsen, kan bevises (§ 21-7), og omfanget må stå i et rimelig forhold til tvistens betydning (§ 21-8). I saker som behandles muntlig, føres bevisene direkte for retten (§ 21-9).
Eksempel: Saksøkte har erkjent at en avtale ble inngått. Retten kan da legge det til grunn uten at saksøkeren må føre bevis for det. Fremlegger saksøkte et dokument, kan retten også bruke det mot saksøkte.