§ 22-6. Vandel og troverdighet som bevis

Paragrafen setter grenser for å angripe eller forsvare troverdigheten til parter og vitner. Første ledd forbyr bevis om vandel (hvordan noen har levd og oppført seg), seksuell atferd og alminnelig troverdighet. Retten kan likevel tillate slik bevisføring hvis den er av vesentlig betydning for avgjørelsen, og den bestemmer hvordan og hvor langt den kan gå.

Andre ledd gjelder spørsmål om tidligere straffedommer. Slike spørsmål skal som regel stilles og besvares skriftlig, og samme framgangsmåte kan brukes for andre spørsmål om personen eller privatlivet. Ordningen gjør at ømtålige spørsmål kan behandles uten muntlig utspørring. Tredje ledd stenger for skriftlige erklæringer om at noen har godt eller dårlig rykte. Slike uttalelser kan ikke brukes som bevis.

Fjerde ledd forbyr bevis om troverdighet som bygger på testing av fysiologiske reaksjoner, altså kroppslige reaksjoner. Slike tester kan ikke brukes for å vurdere om en part eller et vitne snakker sant.

Paragrafen hører til bevisforbudene i kapittel 22. § 22-6a gjelder politiets og påtalemyndighetens interne saksforberedelse, og § 22-7 lar retten nekte bevis som er skaffet på utilbørlig måte. Sammenlign også med § 22-9, som gir en part eller et vitne rett til å nekte å gi tilgang til bevis som kan straffe dem selv eller nære personer, og med § 22-8 om nære slektninger. § 22-6 stanser bevis om personen, mens § 22-9 gir personen selv en rett til å la være. Fritaket for belastende opplysninger og forbudet mot vandelsbevis kan altså virke sammen. § 22-3, § 22-3a og § 22-5 er øvrige forbud i kapitlet, og de gjelder taushetsplikt og betroelser.

Eksempel: En part vil føre bevis om at et vitne tidligere er dømt. Spørsmålet må som regel stilles og besvares skriftlig, og bare hvis retten finner det av vesentlig betydning, kan bevisføringen tillates. Motparten forsøker å legge fram en skriftlig uttalelse om at vitnet har dårlig rykte. Slik uttalelse kan ikke brukes.