§ 22-5. Betroelser til advokater, leger og andre yrkesutøvere

Paragrafen verner betroelser til yrkesutøvere der fortrolighet er en forutsetning for arbeidet. Første ledd er et forbud: retten kan ikke ta imot bevis fra bestemte grupper om det som er betrodd dem i stillingen. Blant de nevnte er prester, advokater, leger og meklere i ekteskapssaker. Listen er lengre og omfatter blant annet også psykologer og sykepleiere. Forbudet gjelder også underordnede og medhjelpere som har fått kjennskap til det betrodde gjennom stillingen.

Andre ledd gir retten et skjønn ved siden av det faste forbudet. Retten kan frita en part eller et vitne fra å gi tilgang til bevis om noe som er betrodd under for eksempel sjelesorg eller medisinsk behandling, også der yrkesutøveren ikke står på listen i første ledd. Andre ledd rekker altså til lignende virksomhet. Forskjellen er at første ledd er et forbud, mens andre ledd er en adgang for retten til å frita.

Tredje ledd åpner for at beviset likevel føres. Den som har krav på hemmelighold etter paragrafen, kan samtykke.

Paragrafen står i rekken av bevisforbud og bevisfritak i kapittel 22. Sammenlign med § 22-3 og § 22-3a, som gjelder lovbestemt taushetsplikt for ansatte i stat og kommune og for verger, og med § 22-8, der nære slektninger kan nekte å legge fram bevis om det parten har fortalt dem. Nabobestemmelsene § 22-4, § 22-6, § 22-6a og § 22-7 er andre forbud og fritak i samme kapittel. Er beviset likevel ført, kan reglene i § 22-12 om taushetsplikt og lukkede dører komme inn, og § 22-12 viser tilbake til denne paragrafen. Også § 28a-2 (om krav til forholdsmessighet) viser hit.

Eksempel: En part ber retten om å høre en advokat om hva en tidligere klient har fortalt ham. Retten kan ikke ta imot slik forklaring. Er samtalen derimot betrodd en som gir sosialt hjelpearbeid og ikke står på listen, kan retten frita vitnet etter en vurdering. Hvis den som har krav på hemmelighold, samtykker, kan beviset føres.