§ 21-8. Bevisføring må stå i forhold til sakens betydning

Paragrafen sørger for at bevisføringen ikke vokser seg større enn saken tilsier. Omfanget skal stå i rimelig forhold til hva tvisten betyr. Varsler en part mer bevisføring enn dette, kan retten sette en grense. Retten gjør det for å nå lovens formål i § 1-1, men må holde seg innenfor rammene formålet setter.

Formålsparagrafen forklarer hvorfor regelen finnes. Der står det at saksbehandling og kostnader skal stå i rimelig forhold til sakens betydning. Samtidig skal partene få argumentere og føre bevis, og forskjeller i ressurser mellom partene skal ikke avgjøre utfallet. Begrensningen må derfor brukes med varsomhet, slik at en part ikke mister muligheten til å få fram det som virkelig har betydning.

Andre ledd gir parten et valg. Kan bevisføringen begrenses på flere måter, er det parten som velger hvilken. Retten kan altså si at bevisføringen er for stor, men parten bestemmer selv hvor det kuttes.

Eksempel: En part varsler mange vitner for en sak av liten verdi. Retten mener omfanget er uforholdsmessig. Parten kan velge om noen vitner utgår, eller om flere forklaringer heller føres på en enklere måte.

Paragrafen står ved siden av § 21-7, som handler om hva slags bevis som kan føres. § 21-8 handler om hvor mye. Alternativer som kan gi lavere kostnader, finnes i § 21-10 om fjernavhør, § 21-11 om bevisopptak og § 21-12 om skriftlige forklaringer. Plikten til å opplyse saken står i § 21-4.