§ 11-1. Hva retten kan bygge avgjørelsen på

Paragrafen sier hva retten kan legge til grunn når den avgjør en sak. Skillet går mellom tunge avgjørelser og andre. De tunge avgjørelsene er dom etter hovedforhandling eller ankeforhandling, dom etter sluttbehandling i småkravprosess og dom i rettsmøte under saksforberedelsen. De bygger på det som har skjedd i rettsmøtet. Skriftlige redegjørelser teller bare med når loven uttrykkelig sier det. Andre avgjørelser treffes ut fra sakens dokumenter og det som har skjedd i rettsmøter.

Tredje ledd verner partenes rett til å bli hørt. Retten kan ikke bygge på faktiske forhold som partene ikke har hatt anledning til å uttale seg om. Oppdager retten at den vil legge vekt på noe slikt, må den gi veiledning etter § 11-5 og om nødvendig fortsette behandlingen. Veiledningen går ut på at retten hjelper partene med regler og rutiner og kan oppfordre dem til å ta standpunkt til spørsmål av betydning. Fortsettelsen skjer etter § 9-17 andre ledd. Den regelen sier at retten skal sørge for flere forhandlinger hvis det etter at saken er tatt opp til doms viser seg nødvendig for et forsvarlig grunnlag.

§ 11-2 sier at retten er bundet av kravene, påstandene og påstandsgrunnlagene partene har lagt fram. § 11-3 gir retten ansvar for å anvende rettsreglene av eget tiltak. § 11-4 gir unntak i saker der partenes rådighet er begrenset. Til sammen tegner de opp hva retten kan avgjøre, hva den må selv vurdere, og hva den må la partene si seg om. § 21-2 om bevisvurderingen viser tilbake hit.

Eksempel: retten mener at et faktisk forhold har stor betydning for utfallet, men ingen av partene har tatt det opp. Retten kan da ikke bare bruke det i dommen. Den må gi partene mulighet til å uttale seg, og kan gjenoppta forhandlingene for å få et forsvarlig grunnlag.