§ 22-3. Bevisforbud ved lovbestemt taushetsplikt
- Bevis som ville krenke lovbestemt taushetsplikt for visse offentlige og tilknyttede funksjoner, kan ikke føres.
- Departementet kan samtykke, og kan bare nekte ved skade for staten eller allmenne interesser eller urimelighet.
- Retten kan etter en avveining overstyre departementet i begge retninger.
- Departementet får uttale seg før retten avgjør, og partene får se uttalelsen.
§ 22-3. Bevisforbud om opplysninger undergitt lovbestemt taushetsplikt
Paragrafen stanser bevisføring som ville brutt en lovbestemt taushetsplikt (plikt til å tie). Den gjelder personer som har opplysningene gjennom arbeid for stat eller kommune, og også for eksempel ansatte i posttjenester og leverandører av elektroniske kommunikasjonstjenester. Loven nevner i tillegg familievernkontor, tekniske kontrollorgan og statens lufthavnselskap. Forbudet retter seg altså mot bevis som ville tvunget noen til å bryte en taushetsplikt de har som følge av jobben.
Forbudet er ikke uten videre endelig. Departementet kan samtykke i at beviset føres. Det kan bare nekte samtykke i to situasjoner: når bevisføringen kan skade staten eller allmenne interesser, eller når den ville være urimelig mot personen som har krav på at opplysningene holdes hemmelige. Ligger ingen av disse grunnene til stede, kan departementet ikke nekte.
Tredje ledd gir domstolen siste ord. Retten kan ved kjennelse (en rettsavgjørelse) bestemme at beviset skal føres selv om samtykke er nektet, eller at det ikke skal tas imot selv om departementet har sagt ja. Grunnlaget er en avveining mellom taushetsplikten og behovet for å få saken opplyst. Før retten avgjør, skal departementet få forklare sitt syn, og forklaringen deles med partene. Slik får partene innsyn i hva departementet mener.
Paragrafen er ett av flere bevisforbud i kapittel 22. Nabobestemmelsen § 22-3a gjelder taushetsplikten til oppnevnte verger etter vergemålsloven, og § 22-1 gjelder hemmeligheter av hensyn til rikets sikkerhet. § 22-5 handler om noe annet: der er det yrkesutøvere som prester, leger og advokater som har fått noe betrodd, mens § 22-3 gjelder taushetsplikt som loven pålegger for en bestemt krets. § 22-2 sperrer for bevis om drøftelser i regjeringskonferanser, og § 22-6 om vandel og troverdighet har en egen ordning der retten kan tillate bevis.
Eksempel: En part vil føre bevis som krever at en statsansatt bryter taushetsplikten sin. Departementet nekter samtykke. Retten kan likevel beslutte at beviset skal føres etter å ha veid taushetsplikten mot behovet for å få saken opplyst, men må først la departementet forklare seg.