§ 22-3. Bevisforbud ved lovbestemt taushetsplikt

Tvisteloven·LOV-2005-06-17-90
Kort oppsummert
Lovteksten ordrett

§ 22-3. Bevisforbud om opplysninger undergitt lovbestemt taushetsplikt

(1) Det kan ikke føres bevis når dette vil krenke lovbestemt taushetsplikt for den som har opplysningene som følge av tjeneste eller arbeid for stat eller kommune, familievernkontor, tilbyder av posttjenester, tilbyder eller installatør av elektronisk kommunikasjonsnett eller -tjeneste, teknisk kontrollorgan eller statens lufthavnselskap.
(2) Departementet kan samtykke i at beviset føres. Samtykke kan bare nektes når bevisføring kan utsette staten eller allmenne interesser for skade eller virke urimelig overfor den som har krav på hemmelighold.
(3) Etter en avveining av hensynet til taushetsplikten og hensynet til sakens opplysning kan retten ved kjennelse bestemme at beviset skal føres selv om samtykke er nektet, eller at beviset ikke skal mottas selv om departementet har samtykket. Departementet skal få redegjøre for sitt standpunkt før retten treffer avgjørelse. Redegjørelsen meddeles partene.
Kilde: Lovdata — Tvisteloven § 22-3
Hva betyr dette?

Paragrafen stanser bevisføring som ville brutt en lovbestemt taushetsplikt (plikt til å tie). Den gjelder personer som har opplysningene gjennom arbeid for stat eller kommune, og også for eksempel ansatte i posttjenester og leverandører av elektroniske kommunikasjonstjenester. Loven nevner i tillegg familievernkontor, tekniske kontrollorgan og statens lufthavnselskap. Forbudet retter seg altså mot bevis som ville tvunget noen til å bryte en taushetsplikt de har som følge av jobben.

Forbudet er ikke uten videre endelig. Departementet kan samtykke i at beviset føres. Det kan bare nekte samtykke i to situasjoner: når bevisføringen kan skade staten eller allmenne interesser, eller når den ville være urimelig mot personen som har krav på at opplysningene holdes hemmelige. Ligger ingen av disse grunnene til stede, kan departementet ikke nekte.

Tredje ledd gir domstolen siste ord. Retten kan ved kjennelse (en rettsavgjørelse) bestemme at beviset skal føres selv om samtykke er nektet, eller at det ikke skal tas imot selv om departementet har sagt ja. Grunnlaget er en avveining mellom taushetsplikten og behovet for å få saken opplyst. Før retten avgjør, skal departementet få forklare sitt syn, og forklaringen deles med partene. Slik får partene innsyn i hva departementet mener.

Paragrafen er ett av flere bevisforbud i kapittel 22. Nabobestemmelsen § 22-3a gjelder taushetsplikten til oppnevnte verger etter vergemålsloven, og § 22-1 gjelder hemmeligheter av hensyn til rikets sikkerhet. § 22-5 handler om noe annet: der er det yrkesutøvere som prester, leger og advokater som har fått noe betrodd, mens § 22-3 gjelder taushetsplikt som loven pålegger for en bestemt krets. § 22-2 sperrer for bevis om drøftelser i regjeringskonferanser, og § 22-6 om vandel og troverdighet har en egen ordning der retten kan tillate bevis.

Eksempel: En part vil føre bevis som krever at en statsansatt bryter taushetsplikten sin. Departementet nekter samtykke. Retten kan likevel beslutte at beviset skal føres etter å ha veid taushetsplikten mot behovet for å få saken opplyst, men må først la departementet forklare seg.

Relaterte paragrafer
Alle §§ i tvisteloven →
Gratis vurdering av din sak