§ 69. Forskrifter til politiregisterloven

Paragrafen er lovens generelle forskriftshjemmel. Kongen kan gi utfyllende regler til gjennomføring av loven på en rekke områder. Loven selv gir bare rammene, og mange detaljer overlates til forskrift (regler gitt av regjeringen, ikke av Stortinget). Hjemmelen er bred og omfatter både hvem loven gjelder for og hvordan registre, attester og rettigheter skal fungere i praksis.

Første gruppe gjelder lovens grunnstruktur. Forskrift kan justere virkeområdet i § 3, slik at også andre aktører enn politiet og påtalemyndigheten kan omfattes. Den kan også regulere samtykke, det vil si at den registrerte frivillig, klart og informert godtar behandlingen, og hvilke opplysninger som kan behandles etter § 5 og § 64. Til slutt kan den gi regler om gjennomføringen av den midlertidige behandlingsadgangen i § 8 og § 65, som varer i fire måneder.

Neste gruppe gjelder sikkerheten rundt opplysningene. Forskrift kan gi nærmere krav til informasjonssikkerhet etter § 15, blant annet organisatoriske og tekniske tiltak, og til internkontroll etter § 16. § 15 pålegger den behandlingsansvarlige og databehandleren planlagte, systematiske tiltak, og § 16 krever dokumenterte tiltak for å oppfylle loven. Forskriften kan også si hvem som er behandlingsansvarlig for de ulike behandlingene og hvem som skal varsles ved avvik. I tillegg kan den regulere tilgang. § 21 gir tjenestemenn tilgang når de har et tjenestemessig behov, og forskriften kan utdype hvem som har et slikt behov.

Forskrift kan også utfylle reglene om utlevering og taushetsplikt, blant annet ved å bestemme at opplysninger i visse registre alltid er taushetsbelagt. Videre gjelder hjemmelen politiattester. Forskrift kan regulere bruk i særlige tilfeller etter § 38, og hvordan verserende saker anmerkes etter § 41. Den kan også gi regler om fornyet vandelskontroll etter § 43, og om hvordan søkere identifiserer seg og hvor søknaden leveres etter § 44. Straffattest etter § 46 nevnes også.

Siste gruppe gjelder den registrertes rettigheter. Forskrift kan si hvem som skal få informasjon og på hvilken måte (§ 48), og hvordan innsyn gjennomføres (§ 49). Den kan også regulere når og hvordan opplysninger rettes, sperres og slettes (§ 50 og § 51), blant annet at sletting kan skje ved fare for liv og helse eller når tungtveiende personvernhensyn tilsier det. Kongen kan også avgjøre når skriftlig svar kan unnlates fordi det kan misbrukes, mens hovedregelen i § 54 er at begjæringen besvares innen 30 dager, og at opplysningene gis skriftlig. Forskrift kan dessuten gi regler om klageorgan og saksbehandling i klagesaker (§ 55), om erstatningssaker (§ 56), om Datatilsynets adgang til å kreve gebyr for gjentatte eller åpenbart grunnløse begjæringer, og om ansvarsfordelingen mellom Datatilsynet og andre kontrollorganer (§ 58).

Andre ledd gir Kongen hjemmel til å regulere behandling av opplysninger som følger av internasjonale forpliktelser. Det gjelder § 22 annet ledd, der opplysninger kan gis til utenlandske myndigheter eller internasjonale organisasjoner når en konvensjon eller avtale som er bindende for Norge tilsier det, eller når en avtale mellom nordiske myndigheter gjør det.