§ 64. Når Politiets sikkerhetstjeneste kan behandle opplysninger
- Politiets sikkerhetstjeneste kan bare behandle opplysninger som er nødvendige for bestemte formål.
- Utenfor straffesak kreves i tillegg forebyggende sak eller annen forebyggende nødvendighet.
- Opplysninger om utlendinger krever konkret sikkerhetsvurdering og forholdsmessighet.
- Nabobestemmelsene gir unntak, åpne kilder, personkontroll og tilsyn.
§ 64. Nødvendighetskravet for Politiets sikkerhetstjeneste
- ved opprettelse av forebyggende sak er grunn til å undersøke om noen forbereder et lovbrudd som Politiets sikkerhetstjeneste har til oppgave å forebygge,
- for øvrig anses nødvendig i forebyggende øyemed å behandle opplysninger av betydning for utførelsen av arbeidsoppgavene i politiloven §§ 17 b eller 17 d, herunder opplysninger om utlending der det etter en konkret sikkerhetsmessig vurdering anses nødvendig å behandle slike opplysninger. Ved denne nødvendighetsvurderingen må det tas i betraktning om behandlingen er forholdsmessig ut fra om utlendingen kommer fra land eller områder som det i henhold til aktuell trusselvurdering knytter seg en risiko til i forhold til oppgavene etter politiloven §§ 17 b og 17 c, eller hans bakgrunn for øvrig. Tilsvarende kan Politiets sikkerhetstjeneste også behandle opplysninger om referansepersoner i Norge for slike utlendinger, eller
- er nødvendig for gjennomføring av båndlegging etter politiloven § 17 g,
- er nødvendig for tjenestens utarbeidelse av trusselvurderinger,
- er nødvendig for samarbeidet med andre lands politimyndigheter og sikkerhets- og etterretningstjenester,
- er nødvendig for personkontroll eller akkreditering med de begrensninger som følger av § 67,
- er nødvendig for å dokumentere hvilken overskuddsinformasjon som er gjort tilgjengelig for andre, eller
- er nødvendig for å utarbeide analyser og etterretningsvurderinger som nevnt i politiloven § 17 a.
Paragrafen setter grensen for hva Politiets sikkerhetstjeneste kan behandle av opplysninger. Grunnvilkåret er at behandlingen er nødvendig for politimessige formål, etterretning eller forvaltning i tjenesten. I tillegg må vilkårene i de to neste leddene være oppfylt.
I en straffesak er det straffeprosessloven som styrer hva som kan behandles. Utenfor straffesak er kravene mer detaljerte. Der må behandlingen enten inngå i en forebyggende sak, opprettet for å kartlegge om noen er i ferd med å forberede en straffbar handling tjenesten skal forebygge, eller anses nødvendig i forebyggende øyemed for tjenestens arbeidsoppgaver etter politiloven.
Loven nevner uttrykkelig opplysninger om utlendinger. De kan behandles når en konkret sikkerhetsvurdering viser at det er nødvendig. Vurderingen skal ta hensyn til om utlendingen kommer fra et land eller område som trusselvurderingene knytter risiko til, og til bakgrunnen ellers. Tjenesten kan også behandle opplysninger om referansepersoner i Norge for slike utlendinger.
Loven lister også opp flere bestemte oppgaver som gir grunnlag for behandling, for eksempel utarbeiding av trusselvurderinger og samarbeid med andre lands politi- og sikkerhetstjenester. Politiloven legger trusselvurderinger til den sentrale enheten i tjenesten, til bruk for politiske myndigheter. Behandling er også tillatt når den trengs for å gjennomføre båndlegging, det vil si at sjefen for tjenesten beslutter at en persons formuesgoder skal sperres.
Paragrafen har flere naboer som supplerer den. § 65 lar tjenesten behandle opplysninger i fire måneder selv om vanlige krav til formål, nødvendighet og relevans ikke er oppfylt, mens det avklares om kravene holder. § 65a gjelder åpent tilgjengelig informasjon til analyser og etterretningsvurderinger, som kan behandles med automatiserte verktøy. § 66 fritar tjenesten fra informasjonsplikten og deler av innsynsretten. § 67 gjelder personkontroll, og § 68 sier at Stortingets kontrollutvalg fører tilsyn med tjenesten.