§ 22. Utlevering av opplysninger til utlandet

Paragrafen sier når politiet kan gi opplysninger til utlandet. Første ledd har to spor. Det første er utenlandske myndigheter, når formålet er noe av det som § 26 dekker, altså bruk i en straffesak. Det andre er utenlandske politimyndigheter som samarbeider med norsk politi, og sikkerhets- og etterretningstjenester, når det gjelder å avverge eller forebygge lovbrudd eller å få opplysningene bekreftet.

For utleveringen gjelder to av reglene i § 27: tredje og femte ledd. Utleveringen må stå i rimelig forhold til den aktuelle situasjonen. Det skal blant annet legges vekt på om mottakeren har taushetsplikt, hvordan mottakeren kan ventes å bruke opplysningene, og hvor usikre opplysningene er. Er det mulig og hensiktsmessig, bør den registrerte varsles før utleveringen. Femte ledd krever dessuten at den behandlingsansvarlige nedtegner hva som utleveres, til hvem og hvorfor, og at ubekreftede opplysninger merkes særskilt.

Er mottakerlandet ikke bundet av direktiv (EU) 2016/680, eller er mottakeren en internasjonal organisasjon, gjelder også vilkår gitt i forskrift.

Andre ledd åpner en egen vei. Opplysninger kan også gis eller gjøres tilgjengelige for utenlandske myndigheter og internasjonale organisasjoner når det følger av en lov, en konvensjon eller en avtale som binder Norge, eller av en avtale mellom norske og andre nordiske myndigheter. Vilkårene i første ledd er dermed ikke den eneste veien til utlevering.

Paragrafen hører til utleveringsreglene i kapittel 5. § 19 er den generelle regelen om utlevering, § 20 gjelder ikke-verifiserte opplysninger og § 21 gjelder tilgang innad. Henvisningen til § 26 og § 27 knytter utlandsreglene til unntakene fra taushetsplikten i straffesaker og ved avverging av lovbrudd. § 23 om omfanget av taushetsplikten og § 69 om forskrifter viser til denne paragrafen.