§ 48. Plikt til å informere den registrerte om utlevering

Paragrafen gjelder situasjonen der politiet har gitt opplysninger om en person videre til andre. Den som har ansvaret for behandlingen av opplysningene (den behandlingsansvarlige) skal da fortelle personen opplysningene handler om (den registrerte) at utleveringen har skjedd. Plikten gjelder både når mottakeren er et annet offentlig organ, og når mottakeren er en privat som har egen interesse i opplysningene. Utleveringsreglene ligger i §§ 30 og 31. Begge gjør unntak fra taushetsplikten når mottakeren trenger opplysningene til sine oppgaver eller for å unngå uforsvarlig drift.

Plikten er ikke absolutt. Den behandlingsansvarlige slipper å gi beskjed når de selv er pålagt å utlevere, og når hensynet til å bekjempe kriminalitet, rikets og allmennhetens sikkerhet eller gjennomføring av straffereaksjoner tilsier at det bør holdes skjult. Det samme gjelder når andre enn den registrerte må vernes, eller når mottakerens lovpålagte kontrolloppgaver tilsier det. Har utleveringen liten betydning for den registrerte, kan beskjeden også utebli. Til slutt kan en annen lov eller en forskrift bestemme at plikten ikke gjelder.

Paragrafen hører til kapittelet om informasjonsplikt, innsyn, retting, sperring og sletting. Den skiller seg fra innsynsretten i § 49. Innsyn er noe personen selv kan kreve. Informasjonsplikten er politiets egen oppgave, som gjelder uten at noen har bedt om den. Etter § 54 må en begjæring om innsyn, retting, sperring eller sletting fremsettes skriftlig. Regler om sletting og sperring ligger i § 50, og regler om retting i § 51. Paragrafene 30 og 31 sier også at forskriftene kan gi nærmere regler om informasjonsplikten etter denne paragrafen.

Eksempel: Politiet gir opplysninger om en person til et annet offentlig organ som trenger dem til en lovpålagt oppgave. Hovedregelen er at personen skal få beskjed. Ville beskjeden skade en pågående kriminalitetsbekjempelse, kan politiet la være.