§ 23. Omfanget av taushetsplikten i politiet

Paragrafen er lovens hovedregel om taushet. Den binder alle som er ansatt i politiet eller påtalemyndigheten, eller som gjør tjeneste eller arbeid for dem. De skal hindre at andre får vite noe om personlige forhold som de får kjennskap til gjennom arbeidet. Det samme gjelder tekniske innretninger, arbeidsmetoder og drifts- eller forretningsforhold, når det ville være av konkurransemessig betydning å holde dem hemmelige. Taushetsplikten er altså bred og gjelder både personopplysninger og virksomhetsopplysninger.

Plikten rekker lenger enn til personopplysninger. Den omfatter også opplysninger som må holdes hemmelige av hensyn til etterforskningen i en enkelt sak, til spanings- og etterretningsvirksomhet og til politiets operative arbeid og hvordan det er organisert. Unntakene i § 22 og §§ 24 til 34 gjelder bare så langt de passer.

Plikten varer også etter at tjenesten er avsluttet. Den som har fått vite noe gjennom jobben, kan heller ikke utnytte det i egen virksomhet eller når han arbeider for andre. Taushetsplikten gjelder dessuten mot andre i politiet og påtalemyndigheten, med mindre reglene om tilgang i § 21 kommer til anvendelse. Ved kommunikasjonskontroll følger taushetsplikten av straffeprosessloven kapittel 16a.

Paragrafen er utgangspunktet i kapittel 6, og resten av kapittelet handler om når plikten viker. § 24 gjelder når det ikke er behov for beskyttelse, for eksempel når den opplysningene gjelder samtykker eller opplysningene er alminnelig kjent. § 25 gjelder parter, fornærmede, etterlatte og de opplysningene direkte angår. § 26 tillater bruk i den enkelte straffesak, og § 27 tillater utlevering for å avverge lovbrudd og i visse tilfeller forebygge dem. § 28 gjelder ordenstjeneste og service- og bistandsfunksjon, § 29 politiets forvaltningsvirksomhet og sivile gjøremål, og §§ 30 og 31 utlevering til offentlige organer og private i deres interesse. Også utlevering til utlandet (§ 22) og tilgang innad (§ 21) hører til dette regelverket. § 34 gir regler for informasjon til allmennheten i straffesak: Opplysninger skal som hovedregel gis uten navn og andre identifiserende opplysninger, med mindre formålet krever noe annet, forveksling skal hindres eller opplysningene allerede er kjent. Opplysninger som ikke har vært etterforsket, skal normalt ikke offentliggjøres. Paragrafene om taushetsplikt ved forskning (§ 33), pålegg om taushetsplikt (§ 35) og taushetsplikt og politiattest (§ 62) viser tilbake hit, som § 3 om virkeområde og § 9 om reaksjonsregisteret.