§ 34. Informasjon fra politiet til allmennheten om straffesaker
- Politiet kan gi opplysninger fra straffesaker til allmennheten uten hinder av taushetsplikten.
- Hovedregelen er informasjon uten navn; unntak gjelder når formålet krever det, eller når opplysningene er kjent.
- Det som ikke er etterforsket, bør normalt ikke offentliggjøres.
- Kravet om at opplysninger så vidt mulig skal verifiseres gjelder fra § 20.
§ 34. Taushetsplikt ved utlevering til allmennheten i straffesak
- Når dette er nødvendig for å ivareta straffeforfølgningens allmennpreventive virkning, for offentlig kontroll med myndighetsutøvelsen og for å gi saklig og nøktern informasjon om hendelser av allmenn interesse. Det kan også gis opplysninger med det siktemål å bidra til oppklaring av lovbrudd, jf. § 26.
- Opplysninger skal gis uten bruk av navn og andre identifiserende opplysninger, med mindre dette er nødvendig ut fra formålet, eller for å forhindre forveksling, eller opplysningene allerede er alminnelig kjent.
- Opplysninger som ikke har vært etterforsket, skal normalt ikke offentliggjøres. Bestemmelsen i § 20 første ledd første punktum gjelder tilsvarende.
Paragrafen åpner for at politiet kan gi opplysninger fra en straffesak til allmennheten, selv om taushetsplikten i utgangspunktet gjelder. Tre hensyn ligger bak. Det første er allmennprevensjon, altså at straffeforfølgningen skal virke avskrekkende på andre. Det andre er at publikum skal kunne kontrollere hvordan myndighetene arbeider. Det tredje er at folk skal få en saklig og nøktern beskrivelse av hendelser som er viktige for mange.
Hovedregelen er at politiet gir opplysningene uten å nevne hvem det gjelder eller gi andre kjennetegn som kan identifisere personer. Navn kan likevel brukes når formålet krever det, når det trengs for å hindre forveksling, eller når opplysningene allerede er kjent for de fleste. Det politiet ikke har etterforsket, bør som regel ikke offentliggjøres. Kongen gir utfyllende regler i forskrift.
Paragrafen viser til § 20, men bare til første setning i første ledd. Den setningen krever at opplysninger så vidt mulig kontrolleres (verifiseres) før de gis ut. Kravet om skriftlig form og merking av ikke-verifiserte opplysninger står i de neste setningene og er dermed ikke omfattet av henvisningen.
Taushetsplikten det gjøres unntak fra, står i § 23. Den gjelder alle som arbeider for politiet eller påtalemyndigheten, og den varer også etter at tjenesten er avsluttet. § 26 tillater at opplysninger brukes i den enkelte straffesak, blant annet til etterforskning og avgjørelse. Med henvisningen dit slår loven fast at opplysninger også kan gis til allmennheten for å bidra til å oppklare lovbrudd.
Bestemmelsen er ett av flere unntak fra taushetsplikten. Andre unntak gjelder utlevering for å avverge lovbrudd (§ 27), til forskning (§ 33) og til statistikk og kontroll (§ 32). Offentlige organer og private kan få opplysninger i sin egen interesse etter §§ 30 og 31. § 35 lar politiet eller påtalemyndigheten pålegge taushetsplikt når en mottaker får taushetsbelagte opplysninger og hjelper politiet.
Eksempel: Politiet vil informere om en alvorlig hendelse. Politiet gir først og fremst informasjon uten navn. Navn kan brukes hvis formålet krever det, eller hvis navnet allerede er allment kjent. Opplysninger som ikke er etterforsket, holdes tilbake normalt.