§ 24. Taushetsplikt når det ikke er behov for beskyttelse

Paragrafen sier tre ting om når taushetsplikten ikke trenger å stå i veien, fordi det ikke er noe å beskytte. For det første kan opplysningene deles hvis personen som har krav på taushet, gir sitt samtykke. For det andre kan de brukes når behovet for beskyttelse er dekket på annen måte, enten fordi opplysningene gis i statistisk form eller fordi kjennetegn som peker ut en person er fjernet. For det tredje kan de brukes når ingen har en berettiget interesse i hemmelighold, som når opplysningene er alminnelig kjent eller tilgjengelige andre steder.

Bestemmelsen er en av flere som begrenser taushetsplikten i kapittel 6. Grunnregelen står i § 23 om omfanget av taushetsplikten: alle som jobber for politiet og påtalemyndigheten skal hindre at andre får kjennskap til personlige forhold og enkelte drifts- og forretningsforhold. Denne paragrafen fjerner behovet for hemmelighold i tilfeller der beskyttelsen allerede er ivaretatt eller unødvendig.

De øvrige unntakene bygger på andre grunner. § 25 gjelder når opplysninger gjøres kjent for sakens parter, fornærmede, etterlatte eller de opplysningene direkte gjelder. § 26 gjelder bruk i den enkelte straffesak, og § 27 utlevering for å avverge lovbrudd. § 28 og § 29 gjelder henholdsvis ordenstjeneste og service- og bistandsfunksjon, og forvaltningsvirksomhet og sivile gjøremål. § 30 og § 31 gjelder utlevering til offentlige organer og private i deres interesse, når det er nødvendig for mottakerens oppgaver eller for å hindre uforsvarlig virksomhet.

Eksempel: Politiet gir fra seg tall over antall saker av en bestemt type, uten at noen enkeltperson kan pekes ut. Da er behovet for beskyttelse ivaretatt fordi opplysningene gis i statistisk form. Eksempel: En opplysning er allerede alminnelig kjent. Da er det vanskelig å påvise en berettiget interesse i å holde den hemmelig.