§ 30. Politiet kan gi opplysninger til andre offentlige organer i deres interesse

Paragrafen lar politiet gi opplysninger til andre offentlige organer, selv om de er taushetsbelagt, når mottakerorganet har bruk for dem. Vilkåret har to alternativer: utleveringen er nødvendig for at organet skal kunne løse oppgavene sine etter lov, eller den er nødvendig for å hindre at organet driver på en uforsvarlig måte. Tenk på det som en «i deres interesse»-regel: det er mottakerens behov som begrunner utleveringen, ikke politiets eget.

Andre ledd henter to regler fra § 27. Fra tredje ledd følger at utleveringen må være forholdsmessig i den konkrete situasjonen. Politiet skal særlig se på om mottakeren selv har taushetsplikt, hvordan mottakeren kan ventes å bruke opplysningene, og hvor usikre opplysningene er. Fra femte ledd følger at opplysningene fortrinnsvis bør gis skriftlig, og at den behandlingsansvarlige skal nedtegne hva som utleveres, til hvem og hvorfor. Er opplysningene ikke verifisert (ikke kontrollert), skal det fremgå særskilt.

Tredje ledd overlater detaljene til forskrift. Kongen kan gi nærmere regler om hvem opplysninger kan utleveres til, hvilke kategorier som kan gis, hva som skal til for at utlevering er nødvendig, og hvordan informasjons- og innsynsreglene skal virke. Informasjonsplikten ligger i § 48: den behandlingsansvarlige skal som hovedregel si fra til den registrerte når opplysninger er gitt videre etter denne paragrafen. Plikten gjelder ikke der utleveringen er lovpålagt, eller der hensyn som kriminalitetsbekjempelse og nasjonal sikkerhet tilsier unntak. Etter § 49 tredje ledd kan den registrerte dessuten få vite om opplysninger er utlevert, til hvem og hvilke, men dette innsynet kan nektes av lignende hensyn.

Paragrafen har en søster i § 31, som har nesten samme vilkår for utlevering til private. Rekken av unntak i kapittelet dekker ulike situasjoner: § 27 gjelder å avverge lovbrudd, § 28 ordenstjeneste og service- og bistandsfunksjon, og § 29 deling internt i politiet og påtalemyndigheten. Forskjellen ligger i hvem som mottar opplysningene og hvorfor: her er det andre offentlige organer som selv har bruk for dem.