§ 51. Når familieinnvandring kan nektes

Paragrafen gir myndighetene grunnlag for å si nei til familieinnvandring selv om vilkårene ellers er oppfylt. Den beskriver tre situasjoner. Alle er kan-regler, så myndighetene må vurdere saken konkret. Den første situasjonen er at en tillatelse ville stride mot forutsetningene for referansepersonens egen tillatelse (referansepersonen er den søkeren søker gjennom).

Den andre situasjonen er at referansepersonen ikke gir samtykke når det blir spurt, eller at det er sannsynlig at ekteskapet er inngått mot en av partenes vilje. Den tredje gjelder flyktningfamilier. Tillatelse kan nektes hvis familielivet kan leves i et trygt land som familien samlet sett har sterkere tilknytning til, og referansepersonen har flyktningstatus, kom som overføringsflyktning eller har kollektiv beskyttelse. Kongen kan i forskrift gi nærmere regler, blant annet unntak fra denne tredje situasjonen. Eksempel: referansepersonen har flyktningstatus i Norge, og familien har sterkere tilknytning til et trygt land utenfor Norge. Da kan tillatelse til søkeren nektes.

De tre statusene i tredje ledd er definert andre steder. Paragraf 28 gir den som frykter forfølgelse rett til opphold som flyktning (asyl). Den samme retten har den som ellers står i reell fare for dødsstraff, tortur eller annen umenneskelig behandling ved retur. Paragraf 34 gjelder kollektiv beskyttelse i en massefluktsituasjon. Kongen i statsråd bestemmer at ordningen kan brukes, og tillatelsen er midlertidig, gitt for ett år og kan fornyes eller forlenges i inntil fem år. Paragraf 35 gjelder overføringsflyktninger, som får innreisetillatelse etter anmodning fra blant annet FNs høykommissær for flyktninger. Blant nabobestemmelsene åpner § 49 for tillatelse i andre tilfeller når sterke menneskelige hensyn tilsier det. Paragraf 52 og § 53 gir fortsatt opphold for den som må videreføre samvær med barn eller etter et samlivsopphør, og § 50 avgjør når et barn regnes som under 18 år.