§ 53. Selvstendig oppholdstillatelse etter samlivsbrudd

Den som har fått opphold som ektefelle eller samboer (§ 40 og § 41), er avhengig av samlivet med referansepersonen. Denne paragrafen gir en vei ut av den avhengigheten: en ny tillatelse på selvstendig grunnlag. Første ledd har to situasjoner. Den ene er at samlivet har tatt slutt fordi referansepersonen er død, og da gis tillatelsen med mindre særlige grunner taler imot. Den andre er at det er grunn til å anta at utlendingen eller barn har vært mishandlet i samlivet, i husstanden eller av svigerfamilien. Da er det en rett til ny tillatelse.

Andre ledd er mer skjønnsmessig. Tillatelsen kan gis hvis utlendingen på grunn av samlivsbruddet ville få urimelige vanskeligheter i hjemlandet som følge av sosiale og kulturelle forhold. Tredje ledd gjelder når det er reist søksmål om ekteskapet etter ekteskapsloven. Utlendingen som mister oppholdsgrunnlaget som ektefelle, skal da som hovedregel få selvstendig tillatelse for seks måneder av gangen til dommen er rettskraftig, med mindre særlige grunner taler imot. Blir ekteskapet kjent ugyldig eller oppløst ved skilsmisse, skal det gis ny tillatelse. Vilkåret er at utlendingen ikke har brukt eller medvirket til tvang ved ekteskapsinngåelsen. Konstruert eksempel, bare med lovens roller: en utlending har oppholdstillatelse som ektefelle, og referansepersonen dør. Utlendingen kan søke om ny tillatelse på eget grunnlag.

Paragrafen ligger blant reglene om familieinnvandring. § 40 og § 41 er selve grunnlaget som § 53 bygger videre på. § 52 gir en annen vei til fortsatt tillatelse, når det er nødvendig for å videreføre samvær med et barn som bor et annet sted. § 45 gjelder mor eller far til norsk barn, og § 46 enslige foreldre med barn over 18 år. § 49 lar myndighetene gi tillatelse til andre familiemedlemmer når sterke menneskelige hensyn tilsier det, og § 49 viser også hit. § 50 avgjør når et barn regnes som under 18 år. § 51 gir adgang til å nekte tillatelse hvis den ville stride mot forutsetningene for referansepersonens tillatelse. § 40a om krav til referansepersonen viser hit. I § 40 er det dessuten en egen regel om å kunne nekte tillatelse hvis det er mest sannsynlig at søkeren eller barn vil bli mishandlet eller grovt utnyttet.