§ 34. Kollektiv beskyttelse ved masseflukt

Paragrafen gjelder situasjoner der svært mange flykter samtidig. Kongen i statsråd kan da bestemme at det kan gis kollektiv beskyttelse, altså beskyttelse til en hel gruppe. Samme organ bestemmer når denne muligheten skal falle bort. Den enkelte kan søke om midlertidig oppholdstillatelse etter en gruppevurdering, uten å måtte bevise individuell forfølgelse. Tillatelsen gjelder for ett år og kan fornyes eller forlenges i inntil fem år fra første tillatelse. I denne perioden gir den ikke grunnlag for permanent opphold. Etter fem år kan det gis en ny midlertidig tillatelse som kan føre til permanent opphold, og etter tre år med den tillatelsen skal det gis permanent oppholdstillatelse hvis vilkårene fortsatt er oppfylt.

En egen søknad om beskyttelse etter § 28 kan stilles i bero (settes på vent) i inntil fem år fra første tillatelse. Når adgangen til kollektiv beskyttelse er bortfalt, eller det har gått fem år, må utlendingen få beskjed om at søknaden bare behandles hvis vedkommende uttrykkelig ber om det innen en frist. Utlendingsdirektoratet treffer vedtakene og kan gi politiet myndighet til å gi tillatelser og sette søknader i bero. De vanlige klagereglene i forvaltningsloven gjelder ikke for selve kollektive tillatelsene. Ellers kan et enkeltvedtak normalt påklages til nærmeste overordnede organ, som kan prøve alle sider av saken. Den muligheten er altså tatt bort her.

§ 62 er avgjørende for veien til permanent opphold. Hovedregelen er tre år med midlertidig tillatelse som kan gi permanent opphold. Blant vilkårene er at utlendingen ikke har vært utenfor riket mer enn sju måneder i perioden, og at vedkommende har vært selvforsørget de siste tolv månedene. § 37 gir adgang til å tilbakekalle tillatelse etter § 28 eller § 34, blant annet når forholdene som ga beskyttelse ikke lenger er til stede. § 33 er et annet verktøy for uklare situasjoner: departementet kan sette saksbehandlingen på vent i inntil seks måneder hvis det er utsikt til snarlig bedring i et område. § 35 gjelder overføringsflyktninger, og § 36 sier at en flyktningbedømmelse i en annen stat som hovedregel skal respekteres. Flere paragrafer viser hit, blant annet § 40 og § 43 om familiegjenforening, § 40a om referansepersonens arbeid eller utdanning, § 51 om unntak fra retten til familieinnvandring, § 61 om fornyelse og § 95 om innkvartering.