§ 37. Tilbakekall og opphør av flyktningstatus

Utlendingsloven·LOV-2008-05-15-35

Kort oppsummert

Tillatelse som flyktning kan også tilbakekalles når beskyttelsesbehovet er falt bort eller gitt opp frivillig.
Det gjelder blant annet ny søknad om beskyttelse fra hjemlandet, nytt statsborgerskap og frivillig hjemflytting.
Tvingende grunner fra tidligere forfølgelse kan hindre tilbakekall når forholdene har endret seg.

Lovteksten ordrett

§ 37. Opphør og tilbakekall av oppholdstillatelse etter §§ 28 eller 34

Ved siden av tilbakekall etter § 63 kan status som flyktning og oppholdstillatelse etter §§ 28 og 34 også tilbakekalles dersom utlendingen:

frivillig på nytt har søkt beskyttelse fra det landet utlendingen er borger av,
etter å ha mistet sitt statsborgerskap, frivillig har gjenervervet det,
har ervervet nytt statsborgerskap og nyter beskyttelse av det landet utlendingen er blitt borger av,
frivillig på nytt har bosatt seg i det landet utlendingen forlot eller oppholdt seg utenfor på grunn av frykt for forfølgelse,
ikke lenger kan nekte å nyte godt av beskyttelse fra det landet utlendingen er borger av, fordi de forholdene som førte til at utlendingen ble anerkjent som flyktning etter § 28 eller fikk beskyttelse etter § 34, ikke lenger er til stede, eller
ikke er borger av noe land, og på grunn av at de forholdene som førte til at utlendingen ble anerkjent som flyktning etter § 28 eller fikk beskyttelse etter § 34 ikke lenger er tilstede, er i stand til å vende tilbake til det landet hvor utlendingen tidligere hadde sin bopel.

Oppholdstillatelse skal ikke tilbakekalles etter første ledd bokstav e eller f dersom utlendingen kan påberope seg tvingende grunner i forbindelse med tidligere forfølgelse for å avvise beskyttelse fra det landet utlendingen har statsborgerrett i, eller å nekte å vende tilbake til det landet hvor utlendingen tidligere hadde sin vanlige bopel.

Kilde: Lovdata — Utlendingsloven § 37

Hva betyr dette?

Paragrafen gir tilleggsgrunner for å ta fra noen flyktningstatus og oppholdstillatelse etter §§ 28 og 34. Den kommer i tillegg til den generelle tilbakekallsregelen i § 63. Etter den kan en tillatelse kalles tilbake når søkeren mot bedre vitende har gitt uriktige opplysninger eller fortiet noe vesentlig, eller når alminnelige forvaltningsrettslige regler tilsier det. Her handler det derimot om at beskyttelsesbehovet selv kan falle bort eller være gitt opp.

Flere av grunnene bygger på at flyktningen selv har gjort noe som viser at hjemlandet igjen er et alternativ. Det gjelder for eksempel å søke beskyttelse fra hjemlandet på nytt eller å flytte tilbake dit frivillig. Andre grunner handler om statsborgerskap: å skaffe seg et nytt, som gir beskyttelse, eller å ta tilbake et tapt statsborgerskap. To grunner handler om at forholdene som førte til flyktningstatusen, ikke lenger er til stede.

Annet ledd er en sikkerhetsventil for de to siste grunnene. Selv om forholdene har endret seg, skal tillatelsen ikke kalles tilbake hvis flyktningen kan vise til tvingende grunner som stammer fra tidligere forfølgelse, enten for å avvise beskyttelse fra landet han eller hun er borger av, eller for å la være å reise tilbake til landet vedkommende tidligere bodde i. Et konstruert eksempel: forholdene i hjemlandet er blitt bedre, men flyktningens erfaringer med tidligere forfølgelse veier tungt nok til at tilbakekall ikke er aktuelt.

Paragrafen må leses sammen med naboene. § 34 gir kollektiv beskyttelse i en massefluktsituasjon, og tillatelser der gis for ett år av gangen, men er også omfattet av tilbakekallsreglene her. § 36 sier at en annen stats flyktningvurdering som hovedregel skal respekteres, mens denne paragrafen omhandler hva som skjer etter at Norge selv har gitt beskyttelse. § 61 om fornyelse av oppholdstillatelse viser til denne paragrafen.

Relaterte paragrafer

Alle §§ i utlendingsloven →