§ 106d. Fare for unndragelse
- Fare for unndragelse må vurderes konkret i hver sak, som en totalvurdering.
- Lista over momenter er ikke uttømmende.
- Generelle erfaringer med unndragelse kan også tillegges vekt.
- Vurderingen brukes blant annet ved pågripelse, internering og fastsetting av utreisefrist.
§ 106d. Fare for unndragelse
- utlendingen har unndratt seg iverksetting av et vedtak som pålegger en utreiseplikt, jf. § 90, herunder ikke overholdt en utreisefrist,
- utlendingen uttrykkelig har motsatt seg en utreiseplikt, jf. § 90,
- utlendingen er utvist fra riket,
- utlendingen er ilagt straff eller særreaksjon i riket,
- utlendingen har vist manglende samarbeid ved identitetstvil,
- utlendingen unngår eller vanskeliggjør forberedelsen til en utsendelse,
- utlendingen har gitt uriktige opplysninger til norske myndigheter ved søknad om tillatelse,
- utlendingen har unnlatt å gi melding om endring av bopel, jf. § 19 annet ledd,
- utlendingen er ansvarlig for alvorlige ordensforstyrrelser ved innkvarteringssted for asylsøkere mv., jf. § 95 første og annet ledd,
- utlendingen er funnet å utgjøre en trussel mot grunnleggende nasjonale interesser,
- utlendingens søknad om beskyttelse er nektet realitetsbehandlet etter § 32 første ledd bokstav a eller d eller femte ledd,
- utlendingens søknad om oppholdstillatelse er avslått som åpenbart grunnløs, jf. § 90 a første ledd bokstav b, eller
- utlendingen ikke har overholdt plikten til å være tilgjengelig for screeningmyndigheten, jf. grenseloven § 24 b.
Unndragelsesfare betyr fare for at en utlending holder seg unna myndighetene og dermed hindrer at et vedtak blir gjennomført. Paragrafen forklarer hvordan denne faren skal vurderes. Vurderingen må være konkret i hver enkelt sak, og den er en totalvurdering. Lista over forhold som kan telle med, er ikke uttømmende. Det betyr at ingen enkeltforhold automatisk avgjør saken, og at myndighetene kan legge vekt på andre omstendigheter enn dem loven nevner.
Loven peker på mange typer forhold. Noen handler om tidligere atferd, for eksempel at utlendingen har oversittet en utreisefrist eller har gitt uriktige opplysninger i en søknad. Andre handler om samarbeid, for eksempel manglende medvirkning når identiteten er uklar, eller at utlendingen vanskeliggjør forberedelsen av en utsendelse. Også å ha unnlatt å melde flytting kan telle. Meldeplikten ved bostedsskifte står i § 19 og gjelder blant annet mens en søknad behandles, og etter avslag frem til utlendingen har forlatt riket. Alvorlige ordensforstyrrelser ved et innkvarteringssted for asylsøkere kan også tas med, jf. § 95 om innkvartering. Også det at en beskyttelsessøknad er nektet realitetsbehandlet etter § 32, kan tillegges vekt. Etter andre ledd kan dessuten generelle erfaringer med at utlendinger unndrar seg, tillegges vekt. Vurderingen er altså ikke begrenset til det som gjelder den enkelte person.
Paragrafen har ingen egne sanksjoner, men brukes som vurderingsmåte i andre regler. § 106 om pågripelse og internering bygger på konkrete holdepunkter for at utlendingen vil unndra seg. Slutter en sak med pågripelse, gjelder også § 106a om fremstilling, § 106b om rettens avgjørelse om internering og § 107 om utlendingsinternat. § 106c har egne krav for mindreårige. § 90a om utreisefrist viser hit: har utlendingen unndratt seg, kan fristen settes kortere enn sju dager eller helt unnlates. § 103 om undersøkelse og § 66 om utvisning viser også hit. Loven viser dessuten til en regel i grenseloven om at den som gjennomgår screening (en registrering og kontroll ved ankomst), skal være tilgjengelig for screeningmyndigheten. Brudd på den kan være et moment i vurderingen. § 90 om utreiseplikt er bakgrunnen for flere av forholdene, siden mange handler om hvordan utlendingen har forholdt seg til en plikt til å reise ut.
- § 19Meldeplikt til politiet for utlendinger
- § 95Innkvartering i asylmottak og omsorg for enslige mindreårige
- § 32Nektet realitetsbehandling av beskyttelsessøknader
- § 106Vilkår for pågripelse og internering av utlendinger
- § 106aPågripelse og fremstilling for retten