§ 106. Vilkår for pågripelse og internering av utlendinger
- Pågripelse og internering krever et av flere alternative grunnlag, som manglende identitetssamarbeid eller fare for unndragelse.
- Meldeplikt eller bestemt oppholdssted skal brukes i stedet hvis det er nok.
- Internering for identitet forutsetter tiltak for å avklare identiteten, og de andre grunnlagene forutsetter tiltak med sikte på utsendelse.
- Mindreårige har et strengere vern.
§ 106. Vilkår for pågripelse og internering
- utlendingen ikke samarbeider om å klarlegge sin identitet i henhold til lovens § 21 eller § 83, eller det er konkrete holdepunkter for å anta at utlendingen oppgir uriktig identitet,
- det er konkrete holdepunkter for å anta at utlendingen vil unndra seg iverksettingen av et vedtak som pålegger en utreiseplikt, jf. § 90. Pågripelse og internering kan også skje under behandlingen av en sak som kan føre til vedtak som nevnt i første punktum,
- det er konkrete holdepunkter for å anta at utlendingen vil unndra seg overføringsprosedyre i henhold til forordning (EU) 2024/1351 om asyl- og migrasjonshåndtering, jf. § 32 fjerde ledd, eller det av hensyn til nasjonal sikkerhet eller offentlig orden er nødvendig for å sikre gjennomføringen av en slik prosedyre. Pågripelse og internering kan også skje i situasjoner som nevnt i første punktum under behandlingen av en sak som kan føre til vedtak som innebærer en slik overføringsprosedyre,
- utlendingen ikke overholder meldeplikt eller pålegg om bestemt oppholdssted etter § 105 første ledd bokstav c, og utlendingen har en sak til behandling som ikke er endelig avgjort eller tidspunktet for utreisefristen ennå ikke er inntrådt,
- det er truffet vedtak om utvisning og vedtaket er endelig eller det er ikke gitt utsatt iverksettelse i forbindelse med klage, jf. § 90 c. Det er et vilkår at utlendingen er utvist på grunn av ilagt straff og at det ut fra utlendingens personlige forhold er fare for at utlendingen vil begå nye straffbare handlinger,
- utlendingen ikke gjør det som er nødvendig for å oppfylle plikten til å skaffe seg gyldig reisedokument, og formålet er å fremstille utlendingen for det aktuelle lands utenriksstasjon for å få utstedt reisedokument. Pågripelse og internering etter første punktum kan også skje under behandlingen av en sak,
- utlendingen er i transitt i norsk lufthavn, med sikte på utsendelse,
- utlendingens søknad om beskyttelse mest sannsynlig vil bli nektet realitetsbehandlet i medhold av § 32 første ledd bokstav a eller d eller femte ledd. Dette gjelder ikke hvis utlendingen er mindreårig eller har mindreårige barn som også har søkt beskyttelse,
- utlendingens søknad om beskyttelse antas å være åpenbart grunnløs og skal behandles i løpet av 48 timer. Dette gjelder ikke hvis utlendingen er mindreårig eller har mindreårige barn som også har søkt beskyttelse, eller
- utlendingen har blitt eller mest sannsynlig vil bli nektet innreise og bortvist eller utvist. Dette gjelder ikke hvis utlendingen har søkt beskyttelse, er mindreårig eller har med seg mindreårige barn som ikke fyller vilkårene for innreise.
Paragrafen avgjør når en utlending kan pågripes (tas i forvaring av politiet) og interneres (holdes tilbake på et bestemt sted, etter rettens beslutning). Første ledd har mange alternative grunnlag. De to grunnleggende er at utlendingen ikke samarbeider om å avklare identiteten, eller at det er konkrete holdepunkter for at utlendingen vil unndra seg utreise. Andre grunnlag gjelder blant annet overføring til et annet land etter EU-forordningen om asyl- og migrasjonshåndtering, brudd på meldeplikt eller pålegg om oppholdssted, utvisning på grunn av straff, og transitt i norsk lufthavn. Leddet har egne unntak, blant annet for mindreårige og for dem som har søkt beskyttelse.
Andre og tredje ledd setter to begrensninger. Pågripelse og internering skal ikke besluttes hvis meldeplikt eller bestemt oppholdssted er nok, og § 105 viser hvilke mildere tiltak som finnes. Internering for å avklare identiteten kan bare besluttes når det gjøres tiltak for å avklare identiteten, mens de andre alternativene forutsetter at det gjøres tiltak med sikte på utsendelse.
Fare for unndragelse er sentralt for flere alternativer. Paragraf 106d sier at faren skal vurderes konkret, som en totalvurdering, og nevner blant annet at utlendingen har oversittet en utreisefrist eller er utvist. Paragraf 106a regulerer selve pågripelsen: politimesteren eller en med fullmakt beslutter, mens en polititjenesteperson kan pågripe ved fare ved opphold. Etter § 106b avgjør tingretten ved kjennelse om utlendingen skal interneres, og kjennelsen må vise at internering ikke er et uforholdsmessig inngrep. Paragraf 106c setter strengere vilkår for mindreårige: pågripelse bare når det er særlig påkrevd, og internering bare som siste utvei. Paragrafen viser også til § 90c om tidspunktet for iverksetting av vedtak, som blant annet sier at bortvisning og utvisning av personer uten tillatelse eller oppholdsrett i visse tilfeller kan iverksettes straks. Titlene på § 92 (rettshjelp), § 107 (utlendingsinternat) og § 130 (tvangsmidler mv.) viser at de henviser hit.