§ 106c. Pågripelse og internering av mindreårige utlendinger

Utlendingsloven·LOV-2008-05-15-35

Kort oppsummert

Mindreårige kan bare pågripes når det er særlig påkrevd, og bare interneres som siste utvei.
Barnets beste er et grunnleggende hensyn, og barnet er part i saken.
Utgangspunktet er høyst tre døgn internering, og aldri over ni døgn samlet.
Barnevernet skal varsles, og barnet skal høres før retten avgjør.

Lovteksten ordrett

§ 106c. Særlige regler om pågripelse og internering av mindreårige

En mindreårig utlending kan bare pågripes hvis det er særlig påkrevd, og kan bare interneres i medhold av § 106 første ledd bokstav a i ekstraordinære situasjoner hvor tiltaket er helt nødvendig som en siste utvei for å sikre identitetskontroll, eller i medhold av § 106 første ledd bokstav b eller c dersom det er helt avgjørende som en siste utvei for å gjennomføre utsendelsen. For øvrig kan en mindreårig utlending bare interneres dersom det er helt avgjørende som en siste utvei for å oppnå formålet med bestemmelsen som gir grunnlag for interneringen.

Hensynet til barnets beste skal alltid vurderes som et grunnleggende hensyn i saker om pågripelse og internering, herunder ved vurderingen av om det i stedet kan iverksettes alternative tiltak, jf. § 105. I avgjørelser som omfatter barn, er barnet part, og det skal fremgå av en kjennelse om internering hvordan hensynet til barnets beste og muligheten for alternative tiltak er vurdert.

En mindreårig utlending som blir pågrepet, skal som hovedregel ikke holdes lenger enn til dagen etter pågripelsen. Vil politiet beholde den mindreårige, må fremstilling skje snarest mulig og senest dagen etter pågripelsen. Ved vurderingen av om det er grunnlag for å holde på den mindreårige, har det også betydning om hensynet til barnets beste taler for å bruke lengre tid på forberedelsen av uttransporteringen.

Politiet skal varsle barnevernstjenesten om pågripelse av barn så snart som mulig etter at det blir sannsynlig at politiet vil begjære internering. Varsel skal uansett gis så snart som mulig dersom andre særlige grunner tilsier det. Barnevernstjenesten skal så vidt mulig avgi en skriftlig uttalelse i saken, med mindre retten eller barnevernstjenesten finner det åpenbart unødvendig. Barnevernstjenesten skal delta i møte om internering dersom retten eller barnevernstjenesten finner deltagelse nødvendig. Reglene i straffeprosessloven § 118 gjelder tilsvarende.

Barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter skal informeres og gis anledning til å bli hørt før retten treffer sin beslutning om internering. Barnet kan høres personlig eller gjennom foreldre, representant eller andre som kan uttale seg på vegne av barnet. På hvilken måte barnet skal høres, må vurderes av retten ut fra forholdene i den enkelte sak. Barnets syn skal tillegges vekt i samsvar med barnets alder og modenhet.

En mindreårig utlending kan interneres for inntil 3 døgn (72 timer) av gangen. Samlet interneringstid skal ikke overstige 3 døgn, med mindre det foreligger særlige og sterke grunner. Med særlig grunn siktes det i første rekke til at familien eller barnet selv har en vesentlig del av ansvaret for at uttransportering ikke har latt seg gjennomføre innen 3 døgn etter kjennelsen om internering, eller at det er klarlagt et tidspunkt for uttransportering som ligger nært i tid. I de tilfeller hvor det unntaksvis er grunnlag for internering ut over 3 døgn, skal samlet interneringstid ikke overstige 9 døgn.

Kilde: Lovdata — Utlendingsloven § 106c

Hva betyr dette?

Paragrafen setter skranker for hvordan politiet og domstolene kan behandle mindreårige som blir pågrepet eller internert. Den kommer i tillegg til §§ 106, 106a og 106b, og gjør reglene strengere når det gjelder barn.

En mindreårig kan bare pågripes når det er særlig påkrevd. Internering er tillatt bare som siste utvei. Skal identiteten avklares, etter § 106 første ledd bokstav a, må situasjonen være ekstraordinær og tiltaket helt nødvendig. Er utsendelse målet, etter § 106 første ledd bokstav b eller c, må internering være helt avgjørende for å få gjennomført den. Det samme kravet om siste utvei gjelder for alle andre tilfeller.

Barnets interesser skal veie tungt i alle avgjørelser om pågripelse og internering, som et grunnleggende hensyn. Det gjelder også valget mellom internering og en mildere løsning. Slike løsninger er meldeplikt og bestemt oppholdssted etter § 105. Etter § 106 skal ikke pågripelse eller internering besluttes hvis slike tiltak er nok. Barnet regnes som part i saken, og kjennelsen må vise hvordan barnets beste og alternativene er vurdert.

Tidsrammene er korte. Et barn som er pågrepet skal som hovedregel ikke holdes lenger enn til dagen etter, og vil politiet beholde barnet, må saken for retten senest da. Barn kan interneres i inntil tre døgn om gangen, og samlet tid skal som utgangspunkt ikke gå over tre døgn. Overskridelse krever særlige og sterke grunner, for eksempel at familien eller barnet selv har mye av skylden for at utsendelsen ikke lot seg gjøre, eller at et tidspunkt for utsendelsen er klart og nær. Selv da skal samlet tid ikke overstige ni døgn.

Barnevernstjenesten skal varsles så snart det blir sannsynlig at politiet vil kreve internering, og skal så vidt mulig gi en skriftlig uttalelse. Den skal delta i møtet om internering når retten eller barnevernet selv finner det nødvendig. Straffeprosessloven § 118 gjelder tilsvarende. Den regulerer taushetsplikt for vitner som er ansatt hos stat eller kommune, og når retten kan ta imot forklaring likevel. Barn som kan danne egne synspunkter skal få informasjon og bli hørt før retten avgjør, personlig eller gjennom foreldre eller en representant. Barnets syn tillegges vekt etter alder og modenhet.

Relaterte paragrafer

Alle §§ i utlendingsloven →