§ 106a. Pågripelse og fremstilling for retten

Utlendingsloven·LOV-2008-05-15-35
Kort oppsummert
Lovteksten ordrett

§ 106a. Pågripelse og fremstilling

Pågripelse besluttes av politimesteren eller den politimesteren gir fullmakt. Når det er fare ved opphold, kan en polititjenesteperson foreta pågripelse. Beslutning om pågripelse skal være skriftlig og inneholde betegnelse av den pågrepne og en kort beskrivelse av grunnen til pågripelsen. Er det fare ved opphold, kan beslutningen gis muntlig, men skal da snarest mulig nedtegnes.
Når noen er pågrepet uten beslutning av politimesteren eller den politimesteren gir fullmakt, skal spørsmålet om å opprettholde pågripelsen snarest mulig forelegges for politimesteren eller den politimesteren gir fullmakt. Ved opprettholdelse skal det utferdiges en skriftlig beslutning.
Pågripelse foretas så skånsomt som forholdene tillater. Ting som den pågrepne kan bruke til vold eller til å unnvike, skal tas fra den pågrepne. I dette øyemed kan utlendingens person undersøkes.
Den som blir pågrepet, skal gis opplysning om grunnen til pågripelsen på et språk utlendingen forstår. Foreligger det skriftlig beslutning om pågripelse, skal utlendingen gis avskrift av beslutningen dersom vedkommende ber om det.
Den pågrepne skal snarest mulig gis adgang til å forklare seg for politiet. Straffeprosessloven § 230 femte og sjette ledd gjelder tilsvarende. Forklaringsrett gjelder likevel ikke når
  1. en utlending som er utvist, og ikke er gitt utreisefrist i medhold av § 90 a, pågripes ved løslatelse fra soning av dom,
  2. pågripelse skjer på grunn av fare for unndragelse og utlendingen allerede har oversittet en fastsatt utreisefrist, eller
  3. pågripelse skjer etter at utlendingen har forklart seg for politiet i en alminnelig utlendingskontroll eller i en inn- eller utreisekontroll.
Når pågripelse er foretatt, skal politiet sørge for underretning til den pågrepnes husstand eller annen person vedkommende utpeker. Underretning kan imidlertid unnlates dersom den pågrepne ikke ønsker slik underretning, de nevnte personene befinner seg i utlandet, eller særlige grunner tilsier det. Når underretning unnlates mot utlendingens vilje, og ikke skyldes at de aktuelle personene befinner seg i utlandet, skal spørsmålet forelegges for retten første gang utlendingen fremstilles.
Vil politiet beholde den pågrepne, må vedkommende snarest mulig og senest den tredje dagen etter pågripelsen fremstilles for tingretten på det sted der fremstilling mest hensiktsmessig kan skje, med begjæring om internering. Dersom utlendingen først var pågrepet etter straffeprosessloven, skal også denne tiden medregnes, med mindre grunnlaget for pågripelse etter utlendingsloven først oppsto i ettertid som følge av ilagt straff. Domstolloven § 149 første ledd gjelder ikke ved beregning av fremstillingsfristen. Er fremstilling for retten ikke skjedd innen den andre dagen etter pågripelsen, skal grunnen til det opplyses i rettsboken.
Kilde: Lovdata — Utlendingsloven § 106a
Hva betyr dette?

Paragrafen setter rammene for selve pågripelsen (at politiet tar en utlending i forvaring). Vanligvis er det politimesteren eller en med fullmakt som beslutter det, skriftlig og med navn på den pågrepne og en kort grunn. Haster det, kan en polititjenesteperson pågripe på stedet, og beslutningen kan gis muntlig, men skal skrives ned så snart det går. Er noen pågrepet uten slik beslutning, må spørsmålet om å holde vedkommende igjen snarest legges frem for politimesteren, og ved videre pågripelse skal det skrives en beslutning.

Politiet skal gå så varsomt frem som forholdene tillater. Ting som kan brukes til vold eller flukt, tas fra utlendingen, og vedkommende kan undersøkes for slike ting. Den pågrepne har krav på å få vite grunnen på et språk vedkommende forstår, og kan be om kopi av en skriftlig beslutning. Vedkommende skal også snarest få forklare seg for politiet. Det gjelder ikke i alle tilfeller. Eksempler er at en utvist utlending pågripes ved løslatelse fra soning, eller at vedkommende allerede har oversittet en utreisefrist. Politiet skal varsle husstanden eller en person utlendingen peker ut. Det kan unnlates hvis utlendingen ikke ønsker det, hvis personene er i utlandet eller hvis særlige grunner tilsier det. Unnlates varslingen mot utlendingens vilje uten at personene er i utlandet, skal retten ta stilling til det første gang utlendingen møter. Straffeprosessloven har regler om hvordan en forklaring til politiet skrives ned, leses opp og godkjennes, og de gjelder tilsvarende.

Vil politiet holde utlendingen igjen, må vedkommende stilles for tingretten senest den tredje dagen etter pågripelsen, med begjæring om internering. Var utlendingen først pågrepet etter straffeprosessloven, regnes også den tiden med. Unntaket er når grunnlaget etter utlendingsloven først oppsto senere på grunn av en ilagt straff. Regelen i domstolloven om at en frist som utløper på helg forlenges til neste virkedag, gjelder ikke her. Skjer ikke fremstillingen innen andre dag, må grunnen føres i rettsboken.

§ 106 sier når en utlending kan pågripes og interneres. § 106a kommer etter det: den regulerer hvordan pågripelsen gjennomføres og hva som må skje raskt etterpå. Rettens avgjørelse om internering er regulert i § 106b, og tingretten avgjør den ved kjennelse. § 106c har egne, strengere krav når den som pågripes er mindreårig, og § 106d forklarer hvordan fare for unndragelse skal vurderes. § 107 sier at den som interneres som hovedregel skal anbringes i utlendingsinternat. § 105 om meldeplikt og bestemt oppholdssted er et mildere alternativ. § 90a om utreisefrist har betydning fordi oversittet frist tas med i vurderingen av unndragelse. § 21a (tilbakeholdelse og innbringelse) og § 103 (undersøkelse) viser hit.

Relaterte paragrafer
Alle §§ i utlendingsloven →
Gratis vurdering av din sak