§ 1-2. Hvilke kapitler i finansavtaleloven gjelder for din avtale

Denne paragrafen er lovens veiviser. Den sier hvilke kapitler som gjelder for hvilke typer avtaler. Kapittel 2 dekker oppgjør av betalinger og pengekrav. Kapittel 3 dekker finansielle tjenester og formidlingsoppdrag i bred forstand. Kapittel 4 gjelder konto og betaling, kapittel 5 gjelder kreditt, og kapittel 6 gjelder kausjon (at en person går god for en annens lån). For kapitlene 4 til 6 peker paragrafen på definisjonene i § 1-5 og § 1-7, og på egne unntaksregler.

Kundens stilling avgjør hvor langt reglene rekker. Er kunden forbruker (en privatperson som handler utenfor egen næring eller yrke, se § 1-4), gjelder kapitlene 3 til 6 overfor alle tjenesteytere. Det samme gjelder når den som yter kreditt eller garanti er en kommune eller fylkeskommune. Er kunden ikke forbruker, for eksempel et firma, er rekkevidden smalere. Da brukes reglene bare på tjenester som krever tillatelse eller meldeplikt etter finansforetaksloven, og på formidling av slike tjenester. Eksempel: en privatperson som tar opp lån er dekket av kapittel 5, mens et firma som kunde bare er dekket hvis tjenesten er en av dem som krever tillatelse eller meldeplikt. Reglene gjelder heller ikke for tjenester en tjenesteyter kjøper fra en annen tjenesteyter, så lenge kundens rettigheter og tjenesteyterens plikter ikke berøres.

Definisjonene ligger i kapittel 1. Hva en finansavtale, en finansiell tjeneste og et finansoppdrag er, står i § 1-3. Den første paragrafen, § 1-1, sier at loven gjelder finansavtaler. Ifølge § 1-9 kan loven ikke settes til side ved avtale hvis det skader en forbruker.

Paragrafen viser videre til særregler. For betalingstransaksjoner regulerer § 4-47 det geografiske virkeområdet: reglene gjelder når begge betalingstjenesteyterne holder til i EØS og betalingen skjer i en EØS-valuta. Ved betaling i andre valutaer gjelder de for den delen som utføres i EØS. § 4-52 gir egne regler for kunder under 18 år. En mindreårig som har fylt 15 år kan selv inngå avtale om betalingstjenester for midler vedkommende rår over etter vergemålsloven, og kan disponere en slik konto selv. For kreditt viser paragrafen til § 5-22 og § 5-23. Den første unntar blant annet kreditt som følger av et rettsforlik, faktoring og overtrekk på konto. Den andre gir særregler for leiefinansiering. For kausjon peker paragrafen på § 6-14, som gjelder formidling av kausjon.