§ 1-3. Hva er en finansavtale, en finansiell tjeneste og et finansoppdrag

Paragrafen forklarer tre grunnbegreper som resten av loven bygger på. En finansavtale er en avtale om en finansiell tjeneste, et finansoppdrag, et betalingsoppgjør eller overdragelse av et pengekrav. En finansiell tjeneste er alt fra bank, kreditt og betaling til investering og individuelle pensjoner. Et finansoppdrag er mellomleddsarbeid mellom en kunde og en tjenesteyter (den som tilbyr slike tjenester som næring), utført mot vederlag.

Definisjonen av finansoppdrag er bred. Formidling omfatter mer enn å få en avtale i havn: den som gir råd eller gjør forarbeid før en finansavtale inngås, er også med. Det samme gjelder den som inngår avtaler på vegne av en tjenesteyter, eller som hjelper til med å drive og oppfylle dem. Nettbaserte sammenligningstjenester er dekket når du som bruker selv kan inngå avtale gjennom tjenesten, enten direkte eller indirekte. Lovteksten nevner uttrykkelig lister som rangerer tilbud etter pris og produkt, eller som viser prisrabatter. Eksempel: en kunde bruker en nettside som sammenligner tilbud, og kan gå videre og inngå avtale via siden. Da kan tjenesten regnes som et finansoppdrag.

Begrepene brukes videre i kapittel 1. § 1-1 er lovens generelle virkeområde og viser tilbake hit. § 1-2 bruker begrepene til å si hvilke kapitler som gjelder for hvilke tjenester, og starter med at kapittel 2 gjelder betalingsoppgjør og pengekrav. § 1-4 forklarer hvem som er forbruker, kunde og tjenesteyter. Egne definisjoner finnes for betalingstjenester i § 1-5, for fullmakttjenester i § 1-6, og for kredittavtaler og kausjonsavtaler i § 1-7. § 1-8 definerer avtaler utenom fast forretningslokale, og § 1-9 slår fast at loven ikke kan fravikes til skade for en forbruker. Rekkefølgen viser oppbyggingen: først hva loven gjelder, så begrepene, så at reglene er ufravikelige for forbrukeren.