§ 4-47. Når gjelder betalingsreglene over landegrensene?

Paragrafen avgjør når lovens regler om betalingstransaksjoner (overføringer av penger) gjelder over landegrensene. Hovedregelen er at reglene gjelder når begge bankene i betalingen, både betalerens og mottakerens, er etablert i EØS, og betalingen skjer i valutaen til en EØS-stat. Er valutaen en annen, gjelder reglene bare for den delen av betalingen som skjer i EØS. Enkelte regler er da unntatt: kravet om opplysninger om maksimal gjennomføringstid og utvalgte ledd i § 4-11, § 4-12 og § 4-13.

Er bare én av bankene etablert i EØS, gjelder reglene igjen bare for den delen som skjer i EØS. Da faller flere regler bort, blant annet § 4-27 om tilbakebetaling ved direktebelastninger, § 4-28 og § 4-29 om ansvar for transaksjoner og § 4-33 om tjenesteyterens rett til erstatning for utlegg. Også deler av § 4-11 og § 4-13 og en bokstav i § 3-31 er unntatt. Eksempel: en betaler i Norge sender penger til en mottaker hvis bank ligger utenfor EØS. Da er bare én bank i EØS, og reglene gjelder for den delen som gjennomføres her.

Unntakene gir mening når man ser hva de fjernede reglene sier. § 4-11 setter frister for overføring: samme virkedag for innenlandsk kronebetaling, fjerde påfølgende virkedag for andre betalinger til en mottaker i EØS, og syvende virkedag ved betaling til mottaker utenfor EØS, hvis ikke annet er avtalt. § 4-12 handler om renteberegning og godskriving, og § 4-13 om tilbakeholdsrett og motregning i innestående på konto.

Tredje ledd lar Kongen gi egne regler i forskrift om betalinger til og fra land utenfor EØS, og om innenlandske valutatransaksjoner i andre valutaer enn en EØS-stats. Paragrafen er den første i en rekke særregler som avslutter kapittel 4, og § 1-2 viser hit.