§ 1-4. Hvem er forbruker, kunde og tjenesteyter?

Paragrafen definerer tre roller som resten av loven bygger på: forbruker, kunde og tjenesteyter. Hvilken rolle en part har, avgjør hvilke regler som gjelder for vedkommende. Forbrukerbegrepet er særlig viktig, siden § 1-9 forbyr avtaler som stiller forbrukeren dårligere enn loven.

En forbruker er en fysisk person (et menneske, ikke et selskap) som inngår avtalen for et formål som hovedsakelig ligger utenfor egen næring eller eget yrke. For kreditt og kausjon finnes en utvidelse. Er lånet eller kausjonen sikret med pant eller tilsvarende i en gjenstand personen eier, regnes personen som forbruker også da, så lenge gjenstanden ikke hovedsakelig brukes i næringsvirksomheten. Eksempel: en person som driver egen virksomhet tar et lån som er sikret med pant i et formuesgode (en gjenstand med verdi) som ikke hovedsakelig hører til virksomheten. Etter denne utvidelsen kan personen regnes som forbruker for lånet.

Kunde er den som er part i avtalen eller bruker tjenesten. Kunden kan være en person eller et selskap. En tjenesteyter kan aldri regnes som kunde. Tjenesteyter er en person eller et selskap som driver næring med å levere finansielle tjenester eller å formidle dem (finansoppdrag). Det finnes ett unntak. En selger som tilbyr kreditt bare i tilknytning til eget salg, og som ikke har finansielle tjenester som hovedvirksomhet, er ikke tjenesteyter etter loven.

Rollene brukes gjennom hele loven. Definisjonen av finansielle tjenester og finansoppdrag, som tjenesteyteren leverer, står i § 1-3. § 1-5 og § 1-7 bygger videre med begreper om betaling og kreditt. § 1-2 (virkeområdet for kapittel 2 til 6) viser til denne paragrafen, og § 1-1 setter den overordnede rammen for hvilke avtaler loven gjelder for.