§ 1-4. Hvem er forbruker, kunde og tjenesteyter?

Finansavtaleloven·LOV-2020-12-18-146

Kort oppsummert

Forbruker er en fysisk person som handler utenfor næring, med en utvidelse for pantesikret kreditt og kausjon.
Kunde kan være person eller selskap, men aldri en tjenesteyter.
Tjenesteyter driver næring med finansielle tjenester eller finansoppdrag.
En selger som bare gir kreditt til eget salg, er ikke tjenesteyter.

Lovteksten ordrett

§ 1-4. Forbruker, kunde og tjenesteyter

(1) Med forbruker menes i denne loven en fysisk person når avtalen har et formål som hovedsakelig ligger utenfor personens forretnings- eller yrkesvirksomhet. En fysisk person regnes også som forbruker etter første punktum ved avtale om kreditt eller kausjon som er sikret ved pant eller tilsvarende sikkerhet i et formuesgode som tilhører personen, når formuesgodet ikke hovedsakelig er knyttet til personens næringsvirksomhet.

(2) Med kunde menes i denne loven en fysisk eller juridisk person som er part i en avtale eller bruker av en finansiell tjeneste. En tjenesteyter anses ikke som kunde etter første punktum.

(3) Med tjenesteyter menes i denne loven en fysisk eller juridisk person som tilbyr finansielle tjenester eller finansoppdrag som ledd i næringsvirksomhet. Den som formidler kreditt i tilknytning til eget salg av varer eller tjenester, og som ikke har det å tilby eller formidle finansielle tjenester som sin hovedvirksomhet, regnes likevel ikke som tjenesteyter.

Kilde: Lovdata — Finansavtaleloven § 1-4

Hva betyr dette?

Paragrafen definerer tre roller som resten av loven bygger på: forbruker, kunde og tjenesteyter. Hvilken rolle en part har, avgjør hvilke regler som gjelder for vedkommende. Forbrukerbegrepet er særlig viktig, siden § 1-9 forbyr avtaler som stiller forbrukeren dårligere enn loven.

En forbruker er en fysisk person (et menneske, ikke et selskap) som inngår avtalen for et formål som hovedsakelig ligger utenfor egen næring eller eget yrke. For kreditt og kausjon finnes en utvidelse. Er lånet eller kausjonen sikret med pant eller tilsvarende i en gjenstand personen eier, regnes personen som forbruker også da, så lenge gjenstanden ikke hovedsakelig brukes i næringsvirksomheten. Eksempel: en person som driver egen virksomhet tar et lån som er sikret med pant i et formuesgode (en gjenstand med verdi) som ikke hovedsakelig hører til virksomheten. Etter denne utvidelsen kan personen regnes som forbruker for lånet.

Kunde er den som er part i avtalen eller bruker tjenesten. Kunden kan være en person eller et selskap. En tjenesteyter kan aldri regnes som kunde. Tjenesteyter er en person eller et selskap som driver næring med å levere finansielle tjenester eller å formidle dem (finansoppdrag). Det finnes ett unntak. En selger som tilbyr kreditt bare i tilknytning til eget salg, og som ikke har finansielle tjenester som hovedvirksomhet, er ikke tjenesteyter etter loven.

Rollene brukes gjennom hele loven. Definisjonen av finansielle tjenester og finansoppdrag, som tjenesteyteren leverer, står i § 1-3. § 1-5 og § 1-7 bygger videre med begreper om betaling og kreditt. § 1-2 (virkeområdet for kapittel 2 til 6) viser til denne paragrafen, og § 1-1 setter den overordnede rammen for hvilke avtaler loven gjelder for.

Relaterte paragrafer

Alle §§ i finansavtaleloven →