§ 15. Grunneierens vannuttak og vannknapphet

Paragrafen gir grunneiere langs et vassdrag en rett til å ta ut vann til bruk i husholdning og til husdyr på eiendommen. Uttaket krever ikke konsesjon. Retten er likevel ikke ubegrenset: den må ikke komme i strid med reglene i § 10 om minstevannføring, og heller ikke med § 5, som pålegger enhver å opptre aktsomt.

Blir vannet for lite til alle, deler grunneierne likt etter behov, og loven setter en rekkefølge: fast husholdning kommer først, deretter husdyr. Vassdragsmyndigheten kan om nødvendig treffe vedtak om hvordan uttaket skal fordeles og gjennomføres i en slik knapphetssituasjon. Da kan den ta hensyn til eiendommer lenger bak og til allmenne interesser. Avgjørelsen av om en begjæring om et slikt vedtak skal tas til følge, regnes som enkeltvedtak (en avgjørelse rettet mot bestemte personer).

Retten til å ta ut vann ved knapphet gjelder også overfor et vassdragstiltak med konsesjon etter § 8, med mindre konsesjonshaveren sørger for annen vannforsyning. Vassdragsmyndigheten kan likevel begrense retten til en viss mengde eller la den falle helt bort, i manøvreringsreglementet (reglene for hvordan anlegget drives) eller i vilkårene for konsesjonen. Da må konsesjonshaveren betale erstatning for skade eller ulempe.

§ 8 er hovedregelen om konsesjonsplikt, og § 15 er ett av unntakene som § 8 selv nevner. Kravet om minstevannføring i § 10 setter en grense for hvor mye som kan tas ut, også for grunneieren. § 13 sier at vassdraget tilhører grunneieren, og § 16 gir allmennheten enkelte bruksrettigheter, blant annet til å ta ut vann uten grøfting eller fast ledning. Paragrafer som § 44 om rådigheten over grunnvann og § 35 om andre vassdragstiltak i vernede vassdrag viser tilbake hit, og det gjør § 60a om overtredelsesgebyr også.