§ 13. Grunneierens rådighet over vassdrag

Hovedregelen er at et vassdrag eies av den som eier grunnen det ligger på. Elver og innsjøer har altså ikke egne eiere, men følger grunneiendommene. Dette gjelder så lenge ikke særlige rettsforhold gir noe annet. Ligger vassdraget helt eller delvis i sameie, er det loven om sameige fra 1965 som regulerer forholdet mellom sameierne.

Eierne på hver side av et vassdrag har lik rett til å utnytte vannkraften, hvis det ikke finnes et særskilt rettsgrunnlag som sier noe annet. Grunneieren kan si nei til at andre utøver rådighet over vassdraget hans uten et slikt grunnlag. Selv kan han bestemme over vassdraget innenfor lovens rammer, så langt andres særlige rettigheter ikke står i veien.

Fjerde ledd gir vassdragsmyndigheten en særskilt fullmakt. Er fremtidig drikkevannsforsyning under planlegging, kan myndigheten begrense hva eieren kan gjøre med eiendommen. Begrensningen kan gjelde i inntil fem år. Myndigheten kan forlenge det én gang, med et nytt tidsrom på høyst fem år. Lengste mulige tid er dermed ti år.

Paragrafen er utgangspunktet for kapittel 2. Grunneierens rettigheter følger av den, og rettigheter for andre er unntak. Allmennheten har bruksrettigheter etter § 16, blant annet til å hente vann uten grøfting eller fast ledning, og staten rår over det frie midtstykket i større innsjøer etter § 17. Grunneieren kan ta ut vann til husholdning og husdyr uten konsesjon etter § 15, så langt det ikke strider mot minstevannføringen i § 10. § 14 gir vassdragsmyndigheten adgang til å åpne lukkede vassdrag, mot erstatning til grunneieren. Andre regler som setter rammer i vassdraget er § 11 (kantvegetasjon) og § 12 (gjenoppretting av løpet), og § 9 lar vassdragsmyndigheten sette kvalitetsmål. § 60a om overtredelsesgebyr viser til paragrafen.