§ 10. Vannuttak og minstevannføring

Paragrafen setter en nedre grense for hvor mye vann som kan tas ut av en elv eller bekk som har vann hele året. Endrer noen vannføringen ved å ta ut eller lede bort vann, må det minst renne igjen så mye som i en vanlig periode med lite vann. Fagordet er alminnelig lavvannføring. Regelen gjelder også der vannet demmes opp. Den er et utgangspunkt, og paragrafen åpner selv for unntak.

Når noen søker om tillatelse (konsesjon) til å ta ut, lede bort eller demme opp vann, avgjøres kravet til minstevannføring etter en konkret vurdering i hvert tilfelle. Loven nevner blant annet disse hensynene: at vannspeilet holdes oppe, hvor viktig vassdraget er for plante- og dyreliv, vannkvaliteten og grunnvannsforekomstene.

Vassdragsmyndigheten (myndigheten som forvalter loven) kan la kravene fravikes for en kortere periode i et enkelt tilfelle, men bare hvis det ikke får miljømessige følger. Slike vedtak kan ikke påklages. Da finnes ingen klagesak der unntaket kan prøves på nytt.

Paragrafen må ses sammen med § 8, som krever konsesjon for tiltak som kan skade eller plage allmenne interesser i vassdraget, og med § 7, der det står at ingen må hindre vannets løp uten hjemmel i loven. Etter § 9 kan vassdragsmyndigheten sette kvalitetsmål, blant annet for vannføring, så samme tema kan komme opp fra to sider. § 15 gir supplerende regler om grunneierens vannuttak, mens § 11 gjelder kantvegetasjon og § 12 gjenoppretting av vassdragets løp. Paragrafer som § 26 (vilkår i konsesjon), § 44 (rådigheten over grunnvann) og § 66 (forholdet til eldre tiltak) viser tilbake hit.