§ 11. Kantvegetasjon langs vassdrag

Paragrafen krever at det blir stående en stripe med naturlig vegetasjon langs bredden av elver, bekker og andre vassdrag som har vann hele året. Stripen (kantsonen eller vegetasjonsbeltet) skal være begrenset i bredde. Den har to oppgaver: den motvirker avrenning til vassdraget, og den er leveområde for planter og dyr. Kravet gjelder ikke byggverk som må ligge i tilknytning til vassdraget, og heller ikke steder der det må være åpning for å komme til vannet.

Loven sier ikke hvor bred stripen skal være. Grunneieren, en tiltakshaver eller en berørt fagmyndighet (myndighet med fagansvar på området) kan kreve at kommunen setter en bredde for stripen. Bredden kan også være fastsatt i bindende planer etter plan- og bygningsloven.

I tillegg til de innebygde unntakene kan vassdragsmyndigheten frita for kravet når det foreligger særlige forhold. Ordlyden peker mot en snever adgang, ikke en rutine.

Eksempel: En grunneier vil rydde helt ned til vannkanten langs en elv. Kravet gjør at en stripe med naturlig vegetasjon i utgangspunktet må stå igjen. Er bredden uklar, kan grunneieren kreve at kommunen setter den. Står byggverket i «nødvendig sammenheng» med vassdraget, er det unntatt.

Paragrafen hører til reglene i kapittel 2 som verner selve vassdraget. § 10 gjelder hvor mye vann som må bli igjen ved uttak, mens § 11 gjelder landjorda langs vannet. Etter § 9 kan vassdragsmyndigheten sette kvalitetsmål, blant annet for stoffinnhold og artsforekomst. Kravet om kantvegetasjon står ved siden av § 12 om gjenoppretting av løpet og § 15 om grunneierens vannuttak. Tiltak som kan skade allmenne interesser i vassdraget krever som hovedregel konsesjon etter § 8, og § 7 forbyr å stenge vannets løp uten hjemmel. § 60a om overtredelsesgebyr viser til denne paragrafen.