§ 17. Bortvisning av utlendinger
- Bortvisning er en adgang, ikke en plikt.
- Grunnene omfatter manglende dokumenter, manglende tillatelse, straff og fare for orden eller sikkerhet.
- Den som er født i riket og har fast bopel, har tillatelse eller er nordisk borger bosatt her, kan ikke bortvises.
- § 18 regulerer hvem som treffer vedtaket.
§ 17. Bortvisning
- når utlendingen ikke viser gyldig pass eller annet godkjent reisedokument når dette er nødvendig,
- når utlendingen ikke viser visum eller fremreisetillatelse når dette er nødvendig,
- når utlendingen er registrert i Schengen Informasjonssystem (SIS) med sikte på å nekte innreise,
- når utlendingen mangler nødvendig tillatelse etter loven,
- når utlendingen ikke kan sannsynliggjøre det oppgitte formålet med oppholdet,
- når utlendingen ikke kan sannsynliggjøre å ha eller være sikret tilstrekkelig midler til opphold i riket eller i annet Schengenland og til hjemreise,
- når utlendingen er straffet eller er ilagt særreaksjon som nevnt i § 66 første ledd bokstav b, for mindre enn to år siden har sonet eller er ilagt straff eller særreaksjon for et forhold som nevnt i § 66 første ledd bokstav c, eller når andre omstendigheter gir grunn til å frykte at utlendingen her i riket eller i et annet Schengenland har begått eller vil begå en straffbar handling som kan føre til fengselsstraff. Tilsvarende gjelder når det er grunn til å frykte at utlendingen her i riket eller i et annet Schengenland har begått eller vil begå straffbare handlinger som nevnt i straffeloven § 323 (mindre tyveri), § 326 (mindre underslag), § 334 (mindre heleri), § 339 (mindre hvitvasking), § 362 (mindre dokumentfalsk) eller § 373 (mindre bedrageri),
- når utlendingen i utlandet er straffet eller er ilagt særreaksjon for et forhold som etter norsk lov kan føre til fengselsstraff i fem år eller mer,
- når en myndighet i et Schengenland har truffet endelig avgjørelse om bortvisning eller utvisning av utlendingen fordi det er særlig grunn til å anta at vedkommende har begått alvorlige straffbare handlinger, eller fordi det foreligger reelle holdepunkter for at vedkommende planlegger å begå slike handlinger på territoriet til et Schengenland,
- når kompetent helsepersonell finner at utlendingen åpenbart lider av alvorlig sinnslidelse,
- når utlendingen ikke har dekket utgifter som er blitt påført det offentlige i forbindelse med at utlendingen tidligere er ført ut av riket eller har uoppgjort bøtestraff,
- når det er nødvendig av hensyn til Norges eller et annet Schengenlands indre sikkerhet, folkehelse eller offentlig orden, eller
- når utlendingen har fått avslag på søknad om beskyttelse, jf. lovens § 28, eller har blitt nektet realitetsbehandling, jf. lovens § 32, og heller ikke har fått oppholdstillatelse etter lovens § 38.
- når utlendingen nekter å avgi biometriske opplysninger når det er påkrevd etter grenseforordningen artikkel 6 nr. 1 bokstav f, jf. grenseloven § 8 første ledd nr. 1.
Bortvisning betyr at en utlending nektes innreise eller sendes ut kort tid etter ankomst. Paragrafen lister opp når det er adgang til det. Det er en adgang, ikke en plikt, så myndighetene kan velge å la være. Gruppene er mange. Noen handler om papirer og tillatelser, for eksempel at utlendingen mangler gyldig pass eller visum. Andre handler om økonomi og formål: utlendingen kan ikke sannsynliggjøre hvorfor vedkommende er her, eller at midlene rekker til opphold og hjemreise. En tredje gruppe handler om straff og fare, blant annet dom for visse lovbrudd og hensyn til indre sikkerhet, folkehelse eller offentlig orden. Også avslag på en beskyttelsessøknad kan gi grunnlag, hvis utlendingen heller ikke har fått en annen tillatelse. Nekter utlendingen å oppgi biometri når grenseforordningen krever det, kan bortvisning også skje. Denne forordningen gjelder som lov i Norge etter grenseloven.
Andre ledd setter en fast grense. Den som er født i riket og har hatt fast bopel her uten avbrudd, kan ikke bortvises. Det samme gjelder utlendinger med midlertidig eller permanent oppholdstillatelse, og nordiske borgere som bor i riket. Regjeringen kan i forskrift gjøre unntak fra reglene i første ledd for den som har visum eller oppholdstillatelse fra et annet Schengenland. Loven viser også til straffeloven for lavere terskel: det kan være grunn til å bortvise når det er grunn til å frykte mindre tyveri, mindre underslag eller liknende forhold. Straffeloven beskriver mindre tyveri som tyveri der verdien er ubetydelig og forholdene tilsier at skylden er liten.
§ 18 sier hvem som avgjør. Ved innreise eller innen sju dager etter innreise er det politimesteren eller en med fullmakt, og ved grensekontroll kan en polititjenesteperson ta de enkleste vedtakene, for eksempel når pass eller visum mangler. § 66 om utvisning er lenket inn i bortvisningsreglene: straffegrunnlagene her viser dit. § 32 om internasjonalt samarbeid mellom beskyttelsessaker viser hit, og lar Kongen i statsråd i en krisesituasjon legge myndighet til å bortvise til en polititjenesteperson. § 16 gjelder sjøfolk og blindpassasjerer, som ikke kan forlate fartøyet før det er fastsatt hvor og når innreisekontrollen skal gjøres. § 13 handler om hvem som avgjør visumsøknader, og § 19 og § 20 om plikter til å melde seg og gi melding til myndighetene.