§ 21. Utlendingskontroll: når kan politiet kreve legitimasjon?

Paragrafen gir politiet adgang til å stanse en person og kreve legitimasjon som ledd i kontrollen med utlendingers innreise og opphold. Det er tre vilkår. Kontrollen må tjene håndhevingen av utlendingsreglene. Det må være grunn til å tro at personen er utenlandsk statsborger. Og tid, sted og situasjon må gi grunn til kontroll.

Den som stanses, må vise legitimasjon og om nødvendig gi opplysninger som klarlegger hvem han er og om oppholdet er lovlig. Kongen kan i forskrift gi nærmere regler om hvordan kontrollen gjennomføres, blant annet om adgangen til å kopiere dokumenter.

Andre ledd sier hvem som tar beslutningen. Ved planlagte aksjoner er det politimesteren eller den han gir fullmakt. I alle andre tilfeller kan en polititjenesteperson bestemme selv.

Kontrollen er ofte første steg i en lengre kjede. Nekter personen å svare, eller er opplysningene tvilsomme, kan politiet etter § 21a holde vedkommende tilbake eller ta ham med til politistasjonen. Avdekkes det brudd på reglene, kan bortvisning etter § 17 bli aktuelt, og § 18 sier hvem som avgjør. § 19 og § 20 regulerer meldeplikt, og § 22 handler om at Tolletaten og andre myndigheter kan få adgang til utlendingskontroll. Fire andre paragrafer viser til § 21: § 100 (biometriske opplysninger i form av ansiktsbilde og fingeravtrykk), § 100b (innhenting av biometriske opplysninger til kontroll mot utlendingsregisteret mv.), § 103 (undersøkelse av utlendingens person, bolig eller lignende) og § 108 (Straff).

Eksempel: politimesteren har besluttet en planlagt kontroll. En person som politiet har grunn til å tro er utenlandsk statsborger, blir stanset og bedt om å vise legitimasjon og gi de opplysningene som trengs om oppholdet.