§ 18. Hvem avgjør bortvisning: politiet eller UDI?

Paragrafen avgjør hvem i forvaltningen som kan treffe vedtak om bortvisning. Utgangspunktet er politiet: politimesteren, eller en som har fått fullmakt, tar avgjørelsen ved innreise eller de første sju dagene etterpå. Fristen anses overholdt når saken er reist innen sju dager. Ved grensekontroll kan en polititjenesteperson bortvise på grunnene a til c i § 17 første ledd.

Andre ledd flytter saken til Utlendingsdirektoratet (UDI) i fire situasjoner. Den første er at utlendingen oppgir å være flyktning (§ 28) eller gir opplysninger som tyder på vern mot utsendelse etter § 73. Det vernet hindrer blant annet at noen sendes dit vedkommende risikerer forfølgelse, tortur eller umenneskelig behandling. Den andre er at vedtaket kommer senere enn sju dager etter innreise. Den tredje er at bortvisningen bygger på bokstav h eller l i § 17, der l gjelder folkehelsen. Den fjerde er at UDI selv bestemmer at direktoratet skal ta saken.

Tredje ledd åpner for forskrift. Kongen kan la politimesteren bortvise også etter at sju dager er gått, og kan gi politiet eller en annen myndighet adgang til å bortvise av hensyn til folkehelsen.

Paragrafen må leses sammen med § 17, som sier når bortvisning er tillatt. Den henger også sammen med § 21 og § 21a, som lar politiet stanse og kontrollere utlendinger og holde dem tilbake mens det undersøkes om det finnes grunnlag for bortvisning. Reglene om UDI sørger for at saker der utlendingen oppgir å være flyktning, ikke avgjøres av politiet alene. Eksempel: en utlending stanses ved innreise og forteller at hun trenger beskyttelse. Selv om hun mangler visum, kan politiet da ikke selv avgjøre bortvisningen. Saken går til UDI.