§ 130. Tvangsmidler mot utlendinger som truer nasjonale interesser

Paragrafen gir særlige tvangsmidler mot utlendinger som anses som en trussel mot grunnleggende nasjonale interesser. Første ledd lar det tas beslag i reisedokumenter etter § 104, eller pålegges meldeplikt og bestemt oppholdssted etter § 105. Vilkåret er at utlendingen er funnet å utgjøre en slik trussel, og enten ikke har rettet seg etter et vedtak om utreiseplikt (§ 90) eller ikke kan tvinges ut på annen måte.

Hva beslag og pålegg innebærer, står i paragrafene første ledd viser til. Beslag etter § 104 kan ramme reisedokumenter og annet som kan avklare identitet, og den som rammes, kan kreve at spørsmålet om beslaget skal opprettholdes, bringes inn for retten. Meldeplikt og bestemt oppholdssted etter § 105 besluttes av politimesteren eller den som har fullmakt, og kan også kreves brakt inn for retten. Pålegget skal opphøre når vilkårene ikke lenger er oppfylt.

Annet ledd åpner for pågripelse og internering (frihetsberøvelse) etter §§ 106 til 106 c. Det krever at utlendingen utgjør en trussel mot grunnleggende nasjonale interesser, at dette er fastslått i et vedtak i saken, og at det treffes tiltak med sikte på utsendelse. Til vanlig kan samlet interneringstid ikke overstige tolv uker uten særlige grunner etter § 106 b, men den grensen gjelder ikke her. § 106 c har egne regler om mindreårige.

Tredje ledd er en krisebestemmelse. Under krig eller krigsfare, eller under særlige forhold, kan regjeringen av hensyn til nasjonale interesser gi strengere regler om meldeplikt (plikt til å melde seg for politiet) enn de som følger av § 19 og forskriften etter § 20. § 19 pålegger blant annet utlendinger som har fått oppholdstillatelse før innreise, å melde seg for politiet innen en uke, og § 20 gir adgang til å pålegge for eksempel hoteller å føre oversikt over overnattende.

Fjerde ledd gir regjeringen forskriftsfullmakt om pålegg om meldeplikt eller bestemt oppholdssted. I kapitlet ellers avgjør § 127 hvem som treffer vedtak, blant annet at beslutninger om tvangsmidler ligger hos politiet, mens § 128 sier at departementet ikke kan instruere i enkeltsaker om tvangsmidler etter kapittel 12. § 133 nevner denne paragrafen når den regulerer særskilt advokat ved domstolsbehandling av tvangsmidler.