§ 129. Klage og iverksetting i saker om nasjonale interesser

Utlendingsloven·LOV-2008-05-15-35

Kort oppsummert

Departementet er klageinstans når nasjonale interesser eller utenrikspolitikk har vært avgjørende, og saken ikke er avgjort av departementet først.
Departementets vedtak i første instans kan ikke påklages; staten dekker kostnadene ved søksmål.
Ved trussel mot nasjonale interesser kan utreisefristen være kortere enn sju dager og vedtaket iverksettes straks.
Flyktninger og personer med utsendelsesvern har snevre unntak fra kravet om endelig vedtak.

Lovteksten ordrett

§ 129. Klageadgang mv

Departementet er klageinstans i saker som ikke er avgjort av departementet selv i førsteinstans, og hvor grunnleggende nasjonale interesser eller utenrikspolitiske hensyn helt eller delvis har vært avgjørende for utfallet av saken.

I saker hvor departementet treffer vedtak i førsteinstans, kan vedtaket ikke påklages, men hvis det reises søksmål mot departementets vedtak, bærer staten alle kostnader med saken.

Dersom departementet har gitt instruks om oppholdsstatus for utlending som har fått innreisetillatelse etter § 35, skal klage over avgjørelsen behandles av Kongen i statsråd.

En beslutning fra departementet om å nekte samtykke etter § 127 tredje ledd kan ikke påklages.

Dersom utlendingen er funnet å utgjøre en trussel mot grunnleggende nasjonale interesser, kan det settes en kortere utreisefrist enn sju dager, jf. § 90 a første ledd, og det kan besluttes at vedtaket skal iverksettes straks, jf. § 90 c.

Påberoper en utlending seg å være flyktning eller for øvrig gir opplysninger som tyder på at vernet mot utsendelse etter § 73 vil komme til anvendelse, kan et vedtak bare iverksettes før det er endelig dersom

søknaden om opphold er avvist i medhold av § 32,
søkeren tidligere har fått avslag på søknad om asyl i annet land, eller
vilkårene for opphold etter § 28 eller for vern mot utsendelse etter § 73 åpenbart ikke er oppfylt.

Kongen kan gi nærmere regler i forskrift.

Kilde: Lovdata — Utlendingsloven § 129

Hva betyr dette?

Paragrafen regulerer klage i saker der grunnleggende nasjonale interesser eller utenrikspolitiske hensyn helt eller delvis har vært avgjørende. Da er departementet klageinstans, med mindre departementet selv avgjorde saken i første instans. Har departementet avgjort saken først, kan vedtaket ikke påklages. Går utlendingen til søksmål mot vedtaket, dekker staten alle kostnadene med saken.

Når departementet har gitt instruks om oppholdsstatus for en utlending som har fått innreisetillatelse etter § 35 (overføringsflyktninger), behandles klagen av Kongen i statsråd, altså regjeringen samlet. Nekter departementet samtykke etter § 127 tredje ledd, kan avgjørelsen ikke påklages. Eksempel: Departementet avgjør en utvisningssak i første instans. Utlendingen kan ikke klage, men kan gå til domstolen, og staten bærer kostnadene.

Femte og sjette ledd handler om når vedtak kan gjennomføres. Utgjør utlendingen en trussel mot grunnleggende nasjonale interesser, kan utreisefristen settes kortere enn sju dager, og vedtaket kan settes i verk straks. Sier utlendingen at vedkommende er flyktning, eller er det tegn på at utsendelsesvernet i § 73 kommer til anvendelse, kan vedtaket bare iverksettes før det er endelig i tre tilfeller. Søknaden kan være nektet realitetsbehandlet etter § 32, søkeren kan ha fått avslag på asyl i et annet land, eller vilkårene etter § 28 eller § 73 kan åpenbart ikke være oppfylt.

Normalt gir § 90 a en utreisefrist på mellom sju og tretti dager, med adgang til kortere frist i visse tilfeller, blant annet ved trussel mot offentlig orden. § 90 c regulerer når vedtak kan iverksettes før de er endelige, og sier at slike beslutninger ikke regnes som enkeltvedtak etter forvaltningsloven. Paragrafen henger ellers sammen med § 126 (grunnregelen), § 127 (hvem som avgjør), § 128 (instruksjon), § 130 (tvangsmidler) og § 132 (søksmål). § 66 om utvisning av utlendinger uten oppholdstillatelse viser hit.

Relaterte paragrafer

Alle §§ i utlendingsloven →