§ 133. Særskilt advokat ved hemmelige opplysninger

Utgangspunktet i tvisteloven er at det ikke kan føres bevis om noe som holdes hemmelig av hensyn til rikets sikkerhet eller forholdet til en fremmed stat. Kongen kan likevel samtykke i at slike bevis føres. Denne paragrafen gir Kongen en mulighet til å sette et vilkår: opplysningene skal da bare vises til en særskilt advokat som retten oppnevner for utlendingen. Det samme gjelder når en domstol behandler en sak om tvangsmidler som er brukt av hensyn til grunnleggende nasjonale interesser. Tvangsmidlene er blant annet beslag, meldeplikt og pågripelse etter § 130.

Retten oppnevner advokaten så snart som mulig etter at Kongen har truffet beslutningen. Staten betaler godtgjørelsen etter reglene om fri rettshjelp. Det gjelder selv om utlendingen ikke har fri sakførsel, og uten behovsprøving (vurdering av økonomien). Samme advokat skal brukes gjennom hele saken, med mindre det er særlige grunner til noe annet. Regjeringen kan gi forskrift om hvem som kan oppnevnes, blant annet om krav til sikkerhetsklarering (godkjenning for å håndtere graderte opplysninger). Eksempel, konstruert og bare med lovens roller: en utlending går til sak, og staten vil føre bevis som er hemmelige av hensyn til rikets sikkerhet. Kongen samtykker, men bestemmer at bare en særskilt advokat får se dem. Retten oppnevner advokaten, og staten betaler.

Paragrafen er første trinn i en gruppe regler om særskilt advokat. § 134 sier at advokaten skal gjøres kjent med opplysningene og ivareta utlendingens interesser, og at retten bestemmer hvordan advokaten får tilgang. § 136 begrenser kontakten: etter at advokaten har fått innsyn, kan vedkommende ikke drøfte saken med utlendingen eller den vanlige prosessfullmektigen, men kan ta imot skriftlige henvendelser. § 135 hindrer at det føres andre vitner enn dem Kongen samtykker til. § 137 krever at saken prioriteres, og § 138 handler om rettens avgjørelser. Ellers gjelder § 131 om at tvisteloven gjelder så langt utlendingsloven ikke sier noe annet, og § 132 om at klageadgangen må være brukt før et søksmål kan reises. § 129 gjør departementet til klageinstans i saker der nasjonale interesser har vært avgjørende.