§ 104. Beslag av reisedokumenter, penger og andre ting
- Politiet kan ta reisedokumenter og andre ting ved identitetstvil eller fare for at du unndrar deg utreise.
- Politimesteren eller en med fullmakt beslutter, og du kan kreve at retten prøver beslaget.
- Beslaget faller bort når vilkårene ikke lenger er til stede.
- Straffeprosessloven har egne regler om forbud, gjennomføring og tilbakelevering.
§ 104. Beslag
Beslag betyr at politiet tar en gjenstand og holder den tilbake. Paragrafen gir tre ulike grunnlag. Det første er tvil om identiteten din, eller konkrete holdepunkter for at du skjuler den. Da kan politiet ta blant annet reisedokumenter, billetter, mobiler og andre datalagre og ting som kan si noe om hvem du er. Det samme gjelder når det er tvil om hvor du tidligere har oppholdt deg, og det har betydning for retten til å bli i landet. Det andre grunnlaget er at du antas å ville unndra deg et vedtak, også mens saken pågår. Da kan politiet ta reisedokumenter og identitetsmateriale, og også billetter og penger som skal dekke utreisekostnader. Regjeringen kan i forskrift gi regler om hvor mye penger som kan tas. Det tredje grunnlaget gjelder bare reisedokumenter, og bare når vern mot utsendelse er det eneste grunnlaget for å være her.
Beslutningen tas av politimesteren eller en med fullmakt. Den skal så langt det går være skriftlig og si hva saken gjelder, hva formålet er og hva beslaget omfatter. Den leses opp eller vises deg før beslaget settes i verk. En muntlig beslutning skrives ned så snart det lar seg gjøre. En polititjenesteperson kan ta beslag på egen hånd ved ankomst til riket, ved undersøkelse etter § 103 og når det er fare ved opphold (at det haster). Slike beslag må straks meldes videre, og opprettholdes de, skrives det en beslutning. Alle som rammes kan kreve at retten prøver om beslaget skal fortsette. Politiet må informere om denne retten, og retten avgjør ved kjennelse. Beslaget faller bort når vilkårene ikke lenger er der, eller når du forlater riket hvis vedtaket krever det. Er behovet borte tidligere, skal politiet eller retten oppheve det. Er verken eier eller besitter kjent, kan politiet inndra tingen hvis det er rimelig av hensyn til eieren. Den som hevder å eie eller ha tingen, kan kreve saken for retten innen seks måneder, og i visse tilfeller også etter fristen.
§ 103 gjelder undersøkelse av person og bolig og bygger på liknende vilkår, blant annet konkrete holdepunkter. En undersøkelse kan føre til at noe tas i beslag. § 105 om meldeplikt og bestemt oppholdssted er et mildere tiltak for liknende situasjoner, og § 106 om pågripelse og internering er det strengeste. § 104a har egne regler om beslag overfor asylsøkere. Utreiseplikt etter § 90 betyr at utlendingen skal forlate riket eller Schengen- og EU-området, og det er denne plikten beslaget skal sikre når du antas å ville unndra deg. § 73 gir vern mot utsendelse. § 130 om tvangsmidler viser tilbake til denne paragrafen. Straffeprosessloven har egne regler om forbud mot beslag, gjennomføring og tilbakelevering av ting, og de gjelder så langt de passer. Et eksempel fra forbudsreglene er at dokumenter som et vitne kan nekte å forklare seg om, som hovedregel ikke kan beslaglegges. Unntak gjelder for betroelser mellom personer som mistenkes for å ha vært med på det samme lovbruddet, og for ting som tas fra en besitter som ikke har rett til dem, for å gi dem tilbake til rette vedkommende.