§ 128. Departementets instruksjonsmyndighet i saker om nasjonale interesser

Paragrafen gir departementet særlige fullmakter til å styre enkeltsaker som kan berøre grunnleggende nasjonale interesser eller utenrikspolitiske hensyn. Vanligvis er departementets instruksjonsadgang begrenset av § 76 annet ledd, som ikke gir adgang til å instruere om avgjørelsen av enkeltsaker. Her gjelder ikke den begrensningen. Departementet kan gi pålegg om hvordan saken behandles, og om enhver beslutning om framgangsmåten, det vil si avgjørelser om hvordan saken føres.

Det er en klar grense. Departementet kan ikke instruere om bruk av tvangsmidler som besluttes etter kapittel 12, jf. § 130. Slike beslutninger ligger utenfor instruksjonsretten, selv når saken gjelder nasjonale interesser.

Departementet kan derimot alltid instruere underordnede organer om å gi oppholdstillatelse eller treffe et annet gunstig vedtak for utlendingen, hvis saken berører nasjonale interesser eller utenrikspolitikk. Instruks kan også gis i saker om oppholdsstatus for overføringsflyktninger etter § 35. Det er flyktninger som kommer til Norge etter anmodning fra FNs høykommissær for flyktninger eller andre internasjonale organisasjoner. Departementet kan også pålegge underordnede organer å forberede saker som departementet selv skal avgjøre.

Bestemmelsen har en sentral plass i kapittel 14. § 126 gir det materielle grunnlaget for vedtak av slike hensyn, og § 127 sier at departementet selv kan avgjøre visse saker, og at gunstige vedtak etter § 126 fjerde ledd krever samtykke fra departementet. § 128a lar regjeringen gi forskrift om utveksling av opplysninger mellom offentlige organer i slike saker. Klage er regulert i § 129, og tvangsmidler i § 130.

Eksempel: Et underordnet organ behandler en søknad om oppholdstillatelse. Departementet mener saken berører utenrikspolitiske hensyn og instruerer organet om å innvilge den. Instruksen er lovlig etter andre ledd. Ville instruksen derimot gjelde bruk av tvangsmidler etter kapittel 12, kunne den ikke gis.