§ 7-2. Tvangsgrunnlag for utlegg
- Utlegg kan bygge på særlige grunnlag som gjeldsbrev med vitnebekreftet underskrift, veksler, sjekker og offentlige vedtak om tvangsmulkt.
- Elektroniske gjeldserklæringer og kausjonserklæringer til finansforetak kan også brukes.
- Grunnlagene dekker også renter og kostnader ved inndriving utenfor retten.
§ 7-2. Tvangsgrunnlag
- Gjeldsbrev som lyder på en bestemt pengesum og som inneholder vedtakelse av at gjelden kan inndrives uten søksmål. Gjeldsbrevet er tvangsgrunnlag overfor utstederen når vedkommendes underskrift er bekreftet av to myndige vitner eller i samsvar med forskrift gitt av Kongen. Gjeldsbrevet er også tvangsgrunnlag overfor enhver som ved påskrift på gjeldsbrevet har påtatt seg selvskyldneransvar ved en overdragelse eller stilt seg som selvskyldnerkausjonist eller som kausjonist på forfallsvilkår som nevnt i finansavtaleloven § 6-10, forutsatt at påskriften inneholder vedtakelse av inndriving uten søksmål, og at vedkommendes underskrift er bekreftet som nevnt ovenfor.
- Sjekker for krav som nevnt i sjekkloven §§ 44 til 46.
- Beslutning om tvangsmulkt, administrativ sanksjon eller disiplinærstraff truffet av offentlig myndighet med hjemmel i lov.
- Krav som etter særlig lovbestemmelse er tvangsgrunnlag for utlegg.
- Skriftlig meddelelse som fordringshaveren selv har sendt skyldneren og som viser kravets grunnlag og omfang.
- Elektronisk gjeldserklæring som lyder på en bestemt pengesum, når erklæringen er avgitt til foretak med rett til å drive finansieringsvirksomhet etter finansforetaksloven § 2-1 eller til institusjon som nevnt i finansforetaksloven § 1-6 første ledd, og erklæringen inneholder vedtakelse av at gjelden kan inndrives uten søksmål, samt elektronisk erklæring om kausjonsansvar som selvskyldner eller på forfallsvilkår som nevnt i finansavtaleloven § 6-10 for en slik forpliktelse når kausjonserklæringen er avgitt til foretak eller institusjon som nevnt og inneholder vedtakelse av inndrivelse uten søksmål.
Paragrafen sier hva som kan danne grunnlag for utlegg, i tillegg til de alminnelige tvangsgrunnlagene. Den lister opp en rekke særlige grunnlag som bare gjelder utlegg.
Det mest sentrale er gjeldsbrevet der skyldneren har vedtatt at gjelden kan inndrives uten søksmål. Brevet må lyde på en bestemt sum. Underskriften til den som har utstedt det, må være bekreftet av to myndige vitner, eller på den måten Kongen har bestemt i forskrift. Den som har skrevet på brevet som selvskyldner eller kausjonist, blir bundet på samme vilkår, og påskriften må også nevne inndriving uten søksmål.
Andre grunnlag er blant annet veksler, sjekker og offentlige vedtak om tvangsmulkt. Et skriftlig krav som fordringshaveren selv har sendt skyldneren, holder også, så lenge det viser hva kravet bygger på og hvor stort det er.
Elektroniske løsninger er dekket. En elektronisk gjeldserklæring på en bestemt sum kan brukes hvis den er gitt til et foretak med lov til å drive finansieringsvirksomhet, og den inneholder samme avtale om inndriving uten søksmål. Det samme gjelder en elektronisk kausjonserklæring. Finansforetaksloven sier at slik virksomhet i utgangspunktet drives av banker, kredittforetak og finansieringsforetak.
Når det gjelder kausjon, setter finansavtaleloven egne rammer. Kreditoren må først ha gått rettslig til verks mot kunden for å skaffe tvangsgrunnlag, før kausjonisten kan kreves. Har kreditoren tvangsgrunnlag, kan kravet rettes mot kausjonisten når det er begjært utlegg mot kunden. Ansvaret forfaller 14 dager etter at et skriftlig påkrav er kommet fram. Vekselloven og sjekkloven gjør de ansvarlige for en veksel eller sjekk felles ansvarlige, slik at innehaveren kan velge å kreve hvem han vil, uten fast rekkefølge.
Andre ledd utvider virkningen: grunnlagene i bokstav a til g dekker også kostnader ved inndriving utenfor retten og renter, med mindre en lov eller selve grunnlaget sier noe annet.
Paragrafen må leses sammen med § 7-1, som gir den som har et pengekrav rett til å begjære utlegg når det finnes et tvangskraftig tvangsgrunnlag. Begjæringen settes fram for namsfogden der saksøkte har alminnelig verneting (§ 7-3), og saksøkeren kan si noe om hva utlegget bør tas i (§ 7-5). Etter § 7-6 sendes begjæringen til saksøkte, som får minst tre uker på å uttale seg. Innvendinger mot fullbyrdelsen behandles etter §§ 6-5 og 6-6: retten kan utsette fullbyrdelsen med eller uten sikkerhet, eller la tvisten gå til allmennprosess. Tittelen på § 4-1 viser at alminnelige og særlige tvangsgrunnlag hører sammen.