§ 7-3. Hvilken namsfogd skal du sende utleggsbegjæringen til?

Tvangsfullbyrdelsesloven·LOV-1992-06-26-86

Kort oppsummert

Hovedregelen: begjæringen går til namsfogden der skyldneren har alminnelig verneting.
Unntak gir adgang til andre distrikter, for eksempel ved pant eller driftssted.
Skyldnere uten kjent bopel i Norge eller med adressesperre håndteres av en utpekt namsfogd.
Visse utenlandske tvangsgrunnlag går via tingretten.

Lovteksten ordrett

§ 7-3. Kompetent namsmyndighet

Begjæring om utlegg skal settes fram for namsfogden i det distriktet der saksøkte har alminnelig verneting.

Med unntak for begjæring om utlegg etter § 7-2 bokstav f kan en begjæring om utlegg også settes fram for namsfogden i et annet distrikt hvor saksøkte har formuesgoder når:

det er sannsynlig at det ikke vil være tilstrekkelige eller hensiktsmessige formuesgoder til utlegg i det distrikt der saksøkte har alminnelig verneting,
utlegg søkes i et formuesgode som saksøkeren har panterett eller tilbakeholdsrett i for sitt krav, og dette befinner seg i distriktet,
saksøkte er næringsdrivende og har forretnings- eller driftssted i distriktet,
saksøkte ikke har kjent alminnelig verneting i riket,
saksøkte har samtykket etter at kravet ble misligholdt, eller
tvangsfullbyrdelsen ellers vil bli vesentlig vanskeliggjort.

For saksøkte som ikke har kjent bopel i riket, og for saksøkte med adressesperre i Folkeregisteret, kan begjæring om utlegg settes fram for en namsfogd som Kongen har utpekt.

For saksøkte som har kjent bopel i riket, kan beslutning om etablering av utleggstrekk bare treffes av namsfogden i det distrikt der saksøkte har bopel. For saksøkte med kjent bopel i utlandet og for saksøkte med adressesperre i Folkeregisteret kan beslutning om etablering av utleggstrekk bare treffes av namsfogden utpekt etter tredje ledd.

Dersom det begjæres utlegg på grunnlag av et utenlandsk tvangsgrunnlag som nevnt i § 4-1 annet ledd bokstav f til h, skal begjæringen settes fram for tingretten istedenfor namsfogden. Retten forelegger begjæringen for saksøkte etter § 7-6. Etter utløpet av fristen avgjør retten om begjæringen skal tas til følge og sender i tilfelle saken til namsfogden for gjennomføring.

Kongen kan i forskrift fastsette at saksøker kan inngi begjæringer elektronisk uten å angi hvilken namsfogd som er adressat for begjæringen, og gi bestemmelser om hvilken namsfogd som i slike tilfeller skal motta begjæringen.

Kilde: Lovdata — Tvangsfullbyrdelsesloven § 7-3

Hva betyr dette?

Paragrafen sier hvilken namsmyndighet (den offentlige instansen som gjennomfører tvangsinndriving) som skal få en begjæring om utlegg. Hovedregelen er enkel: begjæringen sendes til namsfogden der skyldneren har sitt vanlige hjemsted for søksmål. Loven kaller skyldneren «saksøkte» og den som krever penger «saksøkeren».

I praksis er hovedregelen ikke alltid nok. Sitter skyldneren med verdier i et annet distrikt, kan saksøkeren i noen tilfeller gå dit i stedet. Margnotatet nevner pant, et driftssted og tilfeller der tvangsfullbyrdelsen ellers blir mye vanskeligere. Loven har flere slike grunner, blant annet at skyldneren selv har sagt seg enig etter at kravet ble misligholdt. Unntaket gjelder ikke for begjæringer som bygger på skriftlig krav fra fordringshaveren selv, som er omtalt i § 7-2 bokstav f. Et eksempel (konstruert, bare med lovens roller): saksøkte bor i ett distrikt, men driver butikk i et annet. Da kan saksøkeren vurdere å ta begjæringen til namsfogden på butikkstedet.

Bor skyldneren ikke fast i Norge, eller har vedkommende adressesperre i Folkeregisteret, kan begjæringen gå til en namsfogd som Kongen har pekt ut. Det samme skillet gjelder utleggstrekk (trekk direkte i lønn eller andre løpende inntekter). Bor skyldneren i Norge, er det namsfogden på bostedet som avgjør om trekk skal settes i gang. For skyldnere i utlandet eller med adressesperre er det den utpekte namsfogden.

Bygger kravet på visse utenlandske avgjørelser som er nevnt i § 4-1, går begjæringen til tingretten og ikke til namsfogden. Retten sender den først til skyldneren på den måten § 7-6 beskriver, venter til fristen er ute og tar stilling til den. Sier retten ja, sendes saken videre til namsfogden som gjennomfører utlegget.

Til slutt kan Kongen gi forskrift om at begjæringer sendes elektronisk uten at saksøkeren velger namsfogd. Forskriften kan også si hvilken namsfogd som da mottar dem. Paragrafen henger sammen med § 7-1, som sier hvem som kan begjære utlegg, og § 7-2, som lister opp tvangsgrunnlagene.

Relaterte paragrafer

Alle §§ i tvangsfullbyrdelsesloven →