§ 7-3. Hvilken namsfogd skal du sende utleggsbegjæringen til?
- Hovedregelen: begjæringen går til namsfogden der skyldneren har alminnelig verneting.
- Unntak gir adgang til andre distrikter, for eksempel ved pant eller driftssted.
- Skyldnere uten kjent bopel i Norge eller med adressesperre håndteres av en utpekt namsfogd.
- Visse utenlandske tvangsgrunnlag går via tingretten.
§ 7-3. Kompetent namsmyndighet
- det er sannsynlig at det ikke vil være tilstrekkelige eller hensiktsmessige formuesgoder til utlegg i det distrikt der saksøkte har alminnelig verneting,
- utlegg søkes i et formuesgode som saksøkeren har panterett eller tilbakeholdsrett i for sitt krav, og dette befinner seg i distriktet,
- saksøkte er næringsdrivende og har forretnings- eller driftssted i distriktet,
- saksøkte ikke har kjent alminnelig verneting i riket,
- saksøkte har samtykket etter at kravet ble misligholdt, eller
- tvangsfullbyrdelsen ellers vil bli vesentlig vanskeliggjort.
Paragrafen sier hvilken namsmyndighet (den offentlige instansen som gjennomfører tvangsinndriving) som skal få en begjæring om utlegg. Hovedregelen er enkel: begjæringen sendes til namsfogden der skyldneren har sitt vanlige hjemsted for søksmål. Loven kaller skyldneren «saksøkte» og den som krever penger «saksøkeren».
I praksis er hovedregelen ikke alltid nok. Sitter skyldneren med verdier i et annet distrikt, kan saksøkeren i noen tilfeller gå dit i stedet. Margnotatet nevner pant, et driftssted og tilfeller der tvangsfullbyrdelsen ellers blir mye vanskeligere. Loven har flere slike grunner, blant annet at skyldneren selv har sagt seg enig etter at kravet ble misligholdt. Unntaket gjelder ikke for begjæringer som bygger på skriftlig krav fra fordringshaveren selv, som er omtalt i § 7-2 bokstav f. Et eksempel (konstruert, bare med lovens roller): saksøkte bor i ett distrikt, men driver butikk i et annet. Da kan saksøkeren vurdere å ta begjæringen til namsfogden på butikkstedet.
Bor skyldneren ikke fast i Norge, eller har vedkommende adressesperre i Folkeregisteret, kan begjæringen gå til en namsfogd som Kongen har pekt ut. Det samme skillet gjelder utleggstrekk (trekk direkte i lønn eller andre løpende inntekter). Bor skyldneren i Norge, er det namsfogden på bostedet som avgjør om trekk skal settes i gang. For skyldnere i utlandet eller med adressesperre er det den utpekte namsfogden.
Bygger kravet på visse utenlandske avgjørelser som er nevnt i § 4-1, går begjæringen til tingretten og ikke til namsfogden. Retten sender den først til skyldneren på den måten § 7-6 beskriver, venter til fristen er ute og tar stilling til den. Sier retten ja, sendes saken videre til namsfogden som gjennomfører utlegget.
Til slutt kan Kongen gi forskrift om at begjæringer sendes elektronisk uten at saksøkeren velger namsfogd. Forskriften kan også si hvilken namsfogd som da mottar dem. Paragrafen henger sammen med § 7-1, som sier hvem som kan begjære utlegg, og § 7-2, som lister opp tvangsgrunnlagene.