§ 6-10. Når kan kausjonisten kreves? Forfall av kausjon

Paragrafen avgjør når en kredittyter (banken eller annen långiver) tidligst kan kreve penger av kausjonisten (den som har gått god for lånet). Kausjonisten er ikke første stopp. Kredittyteren må først ha begynt rettslig forfølgelse av låntakeren for å få et tvangsgrunnlag, altså en avgjørelse eller et dokument som kan følges opp med tvangsinndriving. Når veien er åpen, sender kredittyteren et skriftlig påkrav. Kausjonisten må betale 14 dager etter at påkravet har nådd frem.

Hvor tidlig kravet kan rettes mot kausjonisten, avhenger av situasjonen hos låntakeren. Har kredittyteren allerede tvangsgrunnlag, er det nok at utlegg er begjært. Finnes det sikkerhet for gjelden, må kredittyteren vente tre måneder etter at det ble bedt om tvangsdekning i sikkerheten. Ved konkurs, eller gjeldsforhandling etter konkursloven, kan kausjonisten kreves straks. Er sikkerheten så god at den dekker hele gjelden, gjelder likevel ventetiden på tre måneder. Ved gjeldsforhandling etter gjeldsordningsloven må kredittyteren vente til forhandlingsperioden er over.

Paragrafen henger tett sammen med andre lover. Gjeldsordningsloven § 3-4 setter forhandlingsperioden til fire måneder. I den tiden har fordringshaverne (de som har penger til gode) betalingsutsettelse, og den paragrafen sier uttrykkelig at de heller ikke kan gå på kausjonisten, med henvisning hit. Panteloven § 1-9 og sjøloven § 44 gir ellers panthaveren rett til å kreve pantekravet innfridd før avtalt tid, blant annet ved vesentlig mislighold eller konkurs hos skyldneren. For realkausjon (kausjon som består i at noen stiller pant) gjelder ikke disse reglene. Forfallet styres da av denne paragrafen.

Paragrafen ligger midt i kapittelet om kausjon. Etter § 6-9 kan kausjonisten selv innfri tidlig når låntakeren misligholder. Etter § 6-12 svarer kausjonisten for rettsgebyr og vanlige inndrivingskostnader ved de rettslige skrittene bare hvis han ble varslet på forhånd. § 6-11 regulerer rentene, og § 6-13 gir kausjonisten et krav mot låntakeren så langt han har ansvar overfor kredittyteren.