§ 6. Forbud mot å diskriminere

Paragrafen er lovens grunnregel: diskriminering (ulovlig forskjellsbehandling) er forbudt. Lista over vernede grunnlag er lang, og alder og religion er to av dem. Vernet gjelder også når flere grunnlag virker sammen, for eksempel kjønn og etnisitet. Begrepet etnisitet dekker blant annet hvilket land man stammer fra, slekt, hudfarge og språk.

Forbudet rammer ikke bare den som faktisk har et vernet kjennetegn. Det gjelder også hvis noen behandles dårlig fordi de antas å ha kjennetegnet, fordi de hadde det før, eller fordi de kan få det senere. Vernet omfatter dessuten tilknytning til en annen person. Et eksempel er at en person blir dårligere behandlet fordi et familiemedlem har et vernet kjennetegn.

Fjerde ledd bygger begrepet opp av flere paragrafer. Først må det foreligge forskjellsbehandling av den typen som § 7 (direkte) eller § 8 (indirekte) beskriver. Deretter må behandlingen falle utenfor unntakene i § 9, § 10 og § 11. Er den lovlig etter en av dem, er den ikke diskriminering.

Paragrafen åpner kapittel 2, og nabobestemmelsene fyller den ut. § 7 beskriver direkte forskjellsbehandling: dårligere behandling enn andre får i en tilsvarende situasjon. § 8 beskriver indirekte forskjellsbehandling: en regel eller praksis som ser nøytral ut, men likevel stiller noen dårligere. § 9 er hovedunntaket, og § 10 har egne regler om graviditet, fødsel, amming og permisjon. § 11 åpner for positiv særbehandling (særbehandling som fremmer lovens formål). § 12 slår fast at brudd på plikten til universell utforming eller individuell tilrettelegging regnes som diskriminering. § 13 forbyr trakassering, og § 14 forbyr gjengjeldelse mot den som har klaget.

Flere andre paragrafer viser tilbake til § 6. Blant dem er § 15 om forbud mot å instruere noen til å diskriminere, § 16 om forbud mot å medvirke, § 24 om offentlige myndigheters aktivitets- og redegjørelsesplikt og § 39 om straff for grov overtredelse begått av flere i fellesskap.