§ 10. Forskjellsbehandling ved graviditet, fødsel, amming og foreldrepermisjon

Paragrafen setter en snever grense for når noen kan behandle en person dårligere fordi hun er gravid, har født, ammer eller er i foreldrepermisjon. Hovedregelen er at slik ulik behandling ikke er lov. Unntaket gjelder to situasjoner: når tiltaket faktisk beskytter kvinnen, fosteret eller barnet, og når det finnes andre åpenbare grunner. Selv da må tiltaket være forholdsmessig. Det betyr at det ikke kan gå lenger enn det som trengs for personen det rammer.

Loven viser til flere fraværsrettigheter som er verdt å kjenne til. Arbeidsmiljøloven og skipsarbeidsloven gir gravide fri til svangerskapskontroll og permisjon under svangerskapet. Folketrygdloven reserverer en del av foreldrepengene for hver forelder, som fedrekvote og mødrekvote. Bruker en arbeidstaker slike rettigheter, kan ikke arbeidsgiveren straffe det med dårligere behandling, med mindre ett av unntakene passer.

Andre ledd gjelder permisjon ved fødsel eller adopsjon utenfor de periodene første ledd dekker. Der gjelder den vanlige vurderingen i § 9 første ledd: formålet må være saklig, tiltaket nødvendig, og det kan ikke ramme urimelig hardt. Tredje ledd er strengest. Ved ansettelse og oppsigelse finnes det ikke noe unntak. Det samme gjelder når en midlertidig stilling skal forlenges.

Paragrafen hører sammen med § 9 og § 11. Reglene om direkte og indirekte forskjellsbehandling i § 7 og § 8 sier hva som regnes som dårligere behandling. Kommer en sak inn under § 10, er den likevel ikke lovlig hvis den går for langt. Eksempel: en arbeidsgiver lar være å forlenge en midlertidig stilling fordi arbeidstakeren er gravid. Her finnes ingen unntaksadgang, så handlingen er forbudt.